Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





fredag 13. januar 2012

354

(13. januar: Sorga)

Sorga er alltid
med meg.

Når eg går mot lyset
heng sorga over dei som forsvann
att i mørkret
og klynkar:
bli
hos meg
i det som har vore.

Når eg går frå lyset
spring sorga over dei som forsvinn
føre og kviskrar:
gå med meg,
her
er vegen
til det ufattelege.

Berre når eg står
midt i gleda
kryp ho saman under føttene mine
og gjør seg usynleg.

Sjølv da står eg
på utrygg grunn.
Lagt inn av kl.
Etiketter:

2 kommentarer:

  1. Mari14. januar 2012 kl. 01:30

    Du skriver så vakkert. Trist, men så sterkt.

    SvarSlett
  2. Unknown14. januar 2012 kl. 11:24

    Takk. Det blir sjølsagt ikke så mye bearbeida i og med at jeg skriver et nytt hver dag. Jeg har ei refleksjonsstund hver morgen når jeg lufter Wilma. Da detter det gjerne inn noen formuleringer som jeg skriver ned som utkast, bearbeider seinere på dagen og legger ut. Jeg er veldig glad for at det er så mange som leser bloggen, for da tror jeg at jeg kan gi noe til andre.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)