Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





torsdag 5. januar 2012

361

(6. januar: Dem omsynslause dialektikken)

Ho har talt i tunger
og på den tredje dagen
blir det bestemt at ho skal leggast inn
for å helbredast.

Eg får telefonen midt i
Ibsen sine oppdikta, historiske drama
og får nok med mitt eige, erfarte.

Hendene dirrar lett
på rattet når eg kjører heim
og når eg pakkar
det ho vil ha med seg og det eg
kjem på. Heldigvis
vil ho ha sminkepungen med.

Og det skin i sola.
Og det glitrar i snøen.
Og det blenker i fjorden.
Og det er den finaste dagen
på lenge.
Lagt inn av kl.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)