Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





tirsdag 31. januar 2012

336

(31. januar: Morgonmåne     (til Marius))

Trøytt morgonmåne på veg heim
frå nattskift. Sigen
subbar han åsen, kan snart
trekke skogen over seg
og sove.

I går kveld sjekka han gjestene inn
på dei respektive romma sine,
nokon hadde tinga i god tid, nokon
kom hastande i siste liten,
nokon kom seg aldri i seng,
for å sove, i det minste. Han
veit det meste og anar
resten for han gjekk rundane sine
natta igjennom

passa på dei med svake hjarte
som skalv i søvnen
og dei med dei sterke

satt bak desken og duppa
før ein og annan telefonen bad
om drikke eller klaga på bråk
så han måtte banke innstendig
på ei dør og be livsgleda
dempe seg.

Trøytt morgonmåne har snudd
døgnet og kan ikkje tenke seg
anna tid.
Lagt inn av kl.
Etiketter: ,

2 kommentarer:

  1. Anonym2. februar 2012 kl. 15:37

    Så flott dikt til gutten vår, Marius <3

    SvarSlett
  2. Unknown2. februar 2012 kl. 22:50

    Månen og Marius har det til felles at de våker om natta og legger seg når dagen kommer.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)