Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





søndag 22. januar 2012

345

(22. januar: Tenkefri dag)

Måke snø måke
snø måke måke
snø snø måke
måke måke
snø måke snø.

Dei prosaiske dagane er gode
tenkefrie dagar
når musklane sine repeterande rørsler
dikterer hjernen.

Måke snø måke
snø måke måke
snø snø måke
måke måke
snø måke snø.

Etter dei prosaiske dagane
kjem dei prosaiske nettene, draumefrie,
fulle av snø og søvn
som daler stille ned.

Måke snø måke
snø måke måke
snø snø måke
måke måke
snø måke snø.
Lagt inn av kl.
Etiketter:

2 kommentarer:

  1. Anonym22. januar 2012 kl. 13:07

    Jeg har lyst til å ønske det en lang vinter. En snøfylt en.

    SvarSlett
  2. Unknown22. januar 2012 kl. 21:16

    Det blei en lang skitur etter snømåkinga. Enda meir hjernefri.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)