Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





tirsdag 24. januar 2012

343

(24. januar: Han som går omvegar)



















Eg er redd
døden, den langsame
døden, han

som har så god tid
at han kan halde seg ute av syne
og gå omvegar

og avvegar
for å koma fram, dit
som berre han har tenkt seg

utan store fakter tar han frå meg
ein etter ein av dei som har gått
saman med meg

når kvalmen krøker
ho og smertene skjer
og søvnen overmannar ho

ser eg meg rundt
for å sjå om det er han
som har kome fram

før meg, han
som etsar hol i landskapet
og viskar ut kartet

til eg står aleine
og har ingen stad å gå
utan han.
Lagt inn av kl.
Etiketter:

2 kommentarer:

  1. Anonym25. januar 2012 kl. 20:46

    Jeg leser og leser, men har ikke så mye til svar. Det er ikke noe å si.

    Ville bare si at jeg leser.

    SvarSlett
  2. Unknown26. januar 2012 kl. 10:45

    Takk for at du leser. Det føles godt å nå ut til andre.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)