Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





onsdag 31. oktober 2012

62

(31. oktober: Flyktig/fortærande)

 

Eit snøfnugg
landa
på ansiktet mitt.

Eg kyssa det
og det blei
borte.

tirsdag 30. oktober 2012

63

(30. oktober: Vi snakkar)

 

Vi snakkar oss bort
frå verkelegheita,
når ho bankar på
latar vi som om vi ikkje er heime,
for ho er den flinkaste jenta
i klassen og den sterkaste gutten
i gata. Å, vi snakkar
om mykje og mangt.
og vi snakkar med andre
om alt anna
enn verkelegheita,
men dei andre lever der ute
og vi snakkar meir
og meir med oss sjølv
om oss sjølv
og i staden for å lyse
når nokon treng til lys
blir vi svarte hol
som syg til seg all kraft
før vi imploderer.
Men vi kan la dei andre
fortelle oss
om verkelegheita, sette navn
på ho, farge og lys på ho
for ho gjer seg aldri
til noko anna
enn ho er. Kanskje
kan vi bli trygge nok
til å be ho inn
på kaffe og ein prat,
så ho ein dag
bankar på og spør:
Vil du koma ut
og leike?
 

mandag 29. oktober 2012

64

(29. oktober: Midt i vi)


















Midt i  vi
går det ein strek
mellom du
og eg.

Når vi snakkar
om kvarandre
snakkar vi om ho
og han.

Vi ønsker å leva
eit symbiotisk liv
heilt til den eine kroppen
blir sjuk
mens den andre
er frisk.

Da er det berre i hovudet
vi lever med den samme
sjukdommen.

Likevel er det vi
som er midt i
vi,
du og eg.

søndag 28. oktober 2012

65

(28. oktober: Bør)


















Dei ekte mødrene
bar glødande jern
for dei uekte barna.

Deildegasten
bar gloande merkesteinar
for å rette opp uretten.

Det er skilnad
på å bera si eiga bør
og bera børa for andre.

lørdag 27. oktober 2012

66

(27. oktober: I vindauget)













 

Hit
kjem vinden
frå fjellet
frå fjorden

fjellvinden dett
hjelpelaust
utfor floget

riper revner
i berget,
rapar i røys

fjordvinden
stig i land
med ein lun lunk

av noko varmare.
I dalbotnen
møtest dei begge

den istykkerslåtte
og den svulmande
kjenner i undring

at vi er
av det same.
I vindauget

er det både innsyn
og utsyn
og dørgande stille.

fredag 26. oktober 2012

67

(26. oktober: Smular)


















Ynkverdet sit ved bordbeinet
og tigg om smulane

ho har vald stoltheit
på menyen, eg håpar

det blir eit avgnagd nederlag
til overs.

torsdag 25. oktober 2012

68

(25. oktober: Ishud)




















Eg har kledd skroget mitt
med ishud
budd på å kjenne blank stålis
bli splintra mot spanta,
skarpe stilettar bøyest av
mot kopparskinnet

blåisklumpar leikar berg
og dunkar bråkjekt mot kjølen
under vasslinja: her i familien
har vi senka større skrog
enn ditt

stangar panna
mot eit kontinent i drift
rundt aksen som spinn på skeive
gjennom æva og tvingar meg
til å vike unna
eller la meg fryse
fast i isen

eg har kledd meg
i ishud for å halde ut alt
og kunne seie:
eg har vori der
kor ingenting
er.

onsdag 24. oktober 2012

69

(24. september: Til Khejbejda Ho)


Tenk å finne eit land!
Etter å ha segla rundt
etter mangelfulle kart
bortafor grensene for fornuften
der tru og trass er einaste navigasjonsmiddel,
på randa av mytteri

ropar plutseleg utkikken
Land!
da kan det gjerne vera Jamal
verdas ende mot nord,
ein låg odde av sand
der floa for lengst har vaska
El Dorado sine skattar ut i havet

eller dei lykkelege øyane
til hyperborearane, bakom mørkret
der sola berre kviler seg mot horisonten
ved kveldsleite
for du har segla med draugen til rors
gjennom natta og ser fruktrea blomstre
i dagggryet og bera moden frukt
i skumringa

eller Kunnan, huldrelandet, eg stirra etter
vest i havet frå fjærakanten min,
der er det! der er det! så nært
at det måtte ta meg
eit heilt liv å nå det,
same kva for ei naken strand
eg har oppdaga
vil det alltid vera Khejbejda Ho,
det Heilage Landet.

tirsdag 23. oktober 2012

70

(23. september: Omkrets)



Haustmorgonen
har ikkje stått opp,
ligg under dyna
og småfrys i trekken
gjennom dalbotnen.

Eg ventar ho heim
frå strålebehandlinga
og set føttene i eit hol
av lommelyktlys
i morgonmørkret.

Eg veit ikkje anna
om denne verda
enn den sirkelen
eg er fanga i.

mandag 22. oktober 2012

71

(22. oktober: Hommage à Arnljot Grøvdal (06.04.22 - 22.10.89))

 
Kanskje kjente vi hverandre fra et annet liv, eller kanskje han
var speilbildet mitt fra framtiden, der skyggene var av kjøtt
og blod og folk bor i hus som er halvveis drømmer.
 
(Einar Màr Gudmundsson: I toetasjes tomhet)


Faren min var eigenleg bonde,
grøftegravar, brislingfiskar
og forskalingssnekkar,
men han trudde på landet
etter krigen og at framtida
sat i hovudet

så i staden vart han geograf
og rektor. Men han lærte meg
å dyrke jorda, fiske, snekre

og han lurte meg til å  kappgrave
grøfter med han til han endeleg
let meg vinne
og på attenårsdagen min
vekte han meg på senga og sa:
No er du vaksen

og gav meg ein fint innpakka
Stanley-hammar med stålskaft
og gummigrep. Sjølv bygde han opp
ein skole frå ingen ting
til ei framtid for alle

og heldt fram med å bygge stillas
og drenere sur mark
og strauk bustekrøllene bort
frå panna med ein moldete neve,
sjølv påfunna mine bar han med seg
som ein plankeberar

på den kronglete stien
opp lia til hytta på fjellet,
sjølv ho vi mista
bar han med seg
som ein sekk med murstein
til å mure pipa med

til og med på skoddedagar
var trekken god og røyken steig
fint og varsla at her
var det folk og varme.
Sjølv om eg skriv med mykje luft
mellom orda

var han for stor
for dei.

søndag 21. oktober 2012

72



(21. oktober: Bønn for Malala)

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Innsamlingsaksjonen for Amnesty International 21.10.12
 
Eg trur ikkje
på nokon gud,
Malala,
så eg kan ikkje be
for deg.
 
Eg har ikkje
magiske krefter,
Malala,
så eg kan ikkje helbrede deg.
 
Eg har ikkje
makt,
Malala,
så eg kan ikkje redde deg
frå verda.
 
Eg er ikkje meir
enn meg sjølv,
Malala,
det einaste eg kan
er å fortelle andre om deg.


lørdag 20. oktober 2012

73

(20. oktober: Siste stunt)

Stuntmannen sitt siste
stunt
går til helvete.

fredag 19. oktober 2012

74

(19. oktober: Stuntmannens freisting)

Verkelegheita
er stuntmannen
si største freisting

ein gong å slå
på verkeleg
ein gong å ta imot

eit slag.
For eksempel
kjærleiken.

torsdag 18. oktober 2012

75

(18. oktober: Stuntmannens trick)

Du slår.
Eg fell.

Stuntmannens trick:
du var ikkje eingong
nær meg.

Likevel trur du
på kjærleiken
og eigne krefter.

Stuntmannen sin frelsar sa:
du skal gjera mot andre
det du vil at andre
skal late som dei gjer

mot deg.

onsdag 17. oktober 2012

76

(17. september:  Syklisk)


















Dei seier det skal snø
tre gonger
før han legg seg.

No har vi hatt det første
snøfallet
og eg måtte ut
for å minnast
korleis det kjentest

med blautt, kaldt slaps
mot kinnet.
Da eg kom inn
kjente eg at huda brann

av kulde, at blodet
strømma gjennom kapillarårene
for å bringe varmen
tilbake til sjølv den minste cella.

Det er derfor
eg kan føle meg trygg på
at det kjem ein vår
igjen.

tirsdag 16. oktober 2012

77

(16. oktober: Vera her)























Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.
(Sigbjørn Obstfelder: Jeg ser)

Eg lengtar ikkje bort,
eg lengtar hit,
eg vil så gjerne vera
her eg er.

Eg set alle sansane
på vidt gap
så tankane mine
kan finne tilbake.

Så plantar eg beina
i bakken og blikket
i horisonten. Dette

er altså verda.
Dette er altså
heimen min.
 

mandag 15. oktober 2012

78

(15. september: Risen som ikkje...)























Nokon går med hjartet
utapå kroppen,
ber det
som eit skinnande smykke,
synleg for alle,
altruistar som lever i tida
og er vare
for alt som ligg i lufta
og gløder
på vame dagar
og tæler
på dei kalde.

Nokon går med hjartet
inni kroppen,
dei glimar og glitrar ikkje,
men verner seg
mot dei drastiske svingingane.
brenn ikkje
sjølv om andre brenn,
frys ikkje
sjøl om andre frys,
men har alltid
ein leveleg lunk
å tilby dei sm treng
litt varme.

Eg er risen
som går med hjartet
i openromma mellom orda mine.
Finn du nøkkelen
kan du opne det og lesa
kor det bankar.

søndag 14. oktober 2012

79

(14. september:  Skyggen av nokon som var der)

Det barn som røpet bare en ringe viten  om noe andre hadde foretatt seg,
kom til å bære syndebyrden. Det gjelder også ofret.Den skjendede småpike
er stemplet i Jante...
 
(Aksel Sandemose: En flyktning krysser sitt spor)

Ein gang, i ein heit ild
var det ein som trødde
på deg

da eksplosjonen, kjenslefusjonen
av elsk og angst, det blendande
lyset, stråle-

varmen og sjokkbølgene kom,
brann han opp
i eit svart hol

slik skyggen hans
står svidd inn i deg
som eit iskaldt

bumerke av ein gjengangar
i svart laken. Aldri, aldri
går merket hans bort.

lørdag 13. oktober 2012

80

(13. oktober: Dersom kjærleiken)
























Unnskyld, eg hørte ikkje,
eg er døv
på det øyret
og ein skal høyre mykje
før øyra dett av
og det har eg
høyrt og sjå mykje
før auga sprett ut
og det er så sant
som det er sagt
at han som teier
samtykker, så her står eg
og kan ikkje anna
fordi eg er stum
som ein østers og les
på leppene dine: e-g
e-l-s-k-a-r deg,
bi berre litt
så kjem eg krypande
på knea mine.

fredag 12. oktober 2012

81

(12. oktober: Dagskiftet)


















Eg låser opp døra
og lukkar vinduet.
No kan alle
som har beina på jorda
koma til meg,
eg er rask til beins
og har ei kvass tunge
og klasebombar orda mine
utan å bry meg
om konvensjonane.
Dette er fragment av meg,
eksplosivar kamuflerte som leik
og snadder.
Eg er for gammal
til å gå på akkord,
eg er nøgd med dagskift
og timelønn.

torsdag 11. oktober 2012

82

(11. oktober: Nattskiftet)


















Eg låser døra
og opnar vinduet.
Ingen tobeinte
skal koma ubudne til meg
i natt, eg har rydda
huset og no skal eg rydde
hovudet for villfarne ord
og la natta rime
om den første frosten.
Men dei flygande
tankane med stjernepryd
i fjørhammen sin
skal vera velkomne.

onsdag 10. oktober 2012

83

(10 oktober: Merkt for livet)

Framstilling av egyptisk religion på papyrus - gave frå mora mi da ho kom frå Egypt.
























Du har merkt deg sjølv
for livet med ankhen,
løkka og T'en,  det heilage
teiknet som nokon seier
symboliserer æva og livet vårt
frå fødsel til død.

No har dei tatovert deg
for livet med strålepunkt
rundt bekkenet,
opphavet til det forgjengelege livet,
for å legge deg inn i tidsmaskina si
og seie: Vi gir deg
meir tid og ei sterkare sol
som trenger inn i deg
og føder deg
enno eit lite liv.

Og du bøyer deg
for medisindoktorane,
men nektar å sleppe trua
på at du skal stå opp att
frå maskina
på trettandagen.

tirsdag 9. oktober 2012

84

(9. oktober: Det aude huset)























I det aude huset
er det berre rom
for meg,
det er hundre meter
frå kjøkkenbenken
til stuebordet og ein kilometer
til badet.
Inn frå verandaen
står snøfokket
og tvingar meg
bort frå det snaublåste golvet
og til å grave meg ned
i ly under dyna
og drøyme om
at eg er ein bjørn
som kjem ut av hiet
i april.

I det aude huset
er det berre rom
for ein tanke,
han er vinden
som tar all plassen
og fyller den tomme lufta
med einsemda
og seg sjølv.

mandag 8. oktober 2012

85

(8. oktober:  Stort nok )


















Kva er det vi ventar på,
du og eg?
Ingen ting,
vi har ikkje tid
til å vente,
vi har ikkje råd
til å vente
for vi veit aldri
når tida stoppar opp
og held oss attende
i limbo.

Det nye inngrepet
kan gå smertefritt
eller smertefullt
og halde deg i senga,
det omvendte slangemenneske,
Medusa med slangane
som bit seg fast
i deg.

Og alt eg kan gjera
er å vera til,
å vera den eg er.
Det er ikkje stort,
men du seier
det er stort nok
for deg.

søndag 7. oktober 2012

86

(7. oktober: Den store, vide verda III)


Når naturen overtar etter oss...


















No er jorda
i ne
blir mindre
og mindre
og forsvinn
snart.
Vinter
kallar ho seg.

lørdag 6. oktober 2012

87

(6. oktober: Den store, vide verda II)


















Allikevel trodde jeg selv på oppmerksomheten, jeg hadde som
lim på hjernen, tingene ble liggende i et plan hvor de huskes.
 
Aksel Sandemose: En flyktning krysser sitt spor
 
Da eg var liten
var eg stor nok
for verda. Ho var
eit hundreogåttigraders synsfelt
framom meg

så voks ho til ein sirkel
på trehundrogseksti grader
med meg som midtpunkt,
nav og tannhjul.

No er verda grenselaus
i rom
men avgrensa i tid
og eg sirklar rundt
ytterst i periferien.

Det eg fryktar
er den dagen
da verda er eit hundreogåttigraders
minnefelt bak meg
og auga mine ser ingen ting
framom meg.

fredag 5. oktober 2012

88

(5. oktober: Den store vide verda)
Allmannagjå på Thingvellir - der verda blir større år for år























Dei seier
verda blir mindre
fordi vi reiser
så mykje.

Nei, seier eg,
ho blir større
og større, snart
fyller ho
heile meg

sansane mine, tankane
mine, sjølv huda mi
kjenner varmen
av verda og kulda
av einsemda.

Snart
er eg for liten
for verda.

torsdag 4. oktober 2012

89

(4. oktober: Middagsmåne IV)



















Middagsmånen er bleik og fjern
men smiler

så forunderleg lunt.
Der eg veit det er

krater og raviner på yta
av stillheita sitt folkehav

ser eg smilerynker
og eit smilehol.

Når du er så langt borte
er språket ditt utan lyd.

onsdag 3. oktober 2012

90

(3. oktober: Middagsmåne III)



















Eg trudde det var lyst
om dagen og mørkt
om natta

midnattssol og middagsmåne:
ved verdas runde ende
held de dogmene for narr

det kjem ikkje til deg på trappa heime
med utsikt til nærmaste fjell
der sola teiknar ein fast bane

frå tind til nut til ås
mens månen luntar
eit halvt døgn etter

først når reisa di har bringa deg
til ytterkanten av livet
forstår du såpass.

tirsdag 2. oktober 2012

91

(2. oktober: Middagsmåne II)

...men Numedalsbanen blei nedlagt i 1989


















Middagsmånen gir ikkje den blinde
synet tilbake

middagsmånen gjer ikkje dag
til dag

middagsmånen er ei ulmande glo
frå eit einsleg bål nord i livet

held oss livet
frå mørkret.

mandag 1. oktober 2012

92

(1. oktober: Ho)
























Ho er redd
for å gå glipp
av eit mikrosekund
av livet

og utfordrar tida
til å møte ho
ansikt til ansikt
i ringen.

Ho lar seg ikkje
slå ut av knockoutdronninga,
men reiser seg igjen,
runde etter runde

har bestemt seg for å vinne
på poeng
til slutt.