(30. september: Trøyst meg)
for opne plassar
og for lukka rom.
Når eg skal gå over
den steinlagte plassen med fontenene
og dei sommarblide menneska,
går eg med husveggane langs ryggen,
ingen bak meg.
Når eg kjem inn i eit lite rom
set veggane seg på lungane mine
og klemmar lufta ut av dei.
Eg gruar for å løfte telefonen
og ta den samtalen
eg lengtar etter.
Eg har klister på leppene
og berre orda mine
å forklare meg med.
Det knyt seg i magen
når eg kjen først til eit møte
for då ser dei meg
dei som skal føre ordet
og eg snublar i dørstokken
når eg kjem for seint og alle
hovuda snur seg og alle auga.
Eg er redd for lyset
og for mørkret
for lyset blendar meg
og mørkret blindar meg.
Eg skvett ved brå lydar
og lyttar stivt i stilla
etter lydar eg håpar
ikkje er der.
Eg fryktar englar
og demonar for eg er redd
for å sovne inn og vakne
i eit evig brennande hus
eller med himmelsk rettvise
i hovudet.
Men trøyst meg,
likevel, det er det einaste
eg treng.
 |
| Trollveggen |
Hold meg og skjul mine sår,
de er ingen ting å være redd for.
Ole Paus
Eg er reddfor opne plassar
og for lukka rom.
Når eg skal gå over
den steinlagte plassen med fontenene
og dei sommarblide menneska,
går eg med husveggane langs ryggen,
ingen bak meg.
Når eg kjem inn i eit lite rom
set veggane seg på lungane mine
og klemmar lufta ut av dei.
Eg gruar for å løfte telefonen
og ta den samtalen
eg lengtar etter.
Eg har klister på leppene
og berre orda mine
å forklare meg med.
Det knyt seg i magen
når eg kjen først til eit møte
for då ser dei meg
dei som skal føre ordet
og eg snublar i dørstokken
når eg kjem for seint og alle
hovuda snur seg og alle auga.
Eg er redd for lyset
og for mørkret
for lyset blendar meg
og mørkret blindar meg.
Eg skvett ved brå lydar
og lyttar stivt i stilla
etter lydar eg håpar
ikkje er der.
Eg fryktar englar
og demonar for eg er redd
for å sovne inn og vakne
i eit evig brennande hus
eller med himmelsk rettvise
i hovudet.
Men trøyst meg,
likevel, det er det einaste
eg treng.
"Det er ingen tinga å være redd for", sang Ole Paus på konserten på Sans og Samling, en av de absolutte yndlingssangene for en som blei fan da Der ute, her inne kom ut (1969?). For meg er denne sangen den ultimate trøstevisa, men jeg fikk det for meg at jeg måtte lage mitt eget trøstedikt - for meg sjøl og alle andre som måtte kjenne seg igjen.
SvarSlett