Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





torsdag 6. september 2012

117

(6. september: Trø meg ikkje for nær)























Det som står stilt
kan støkke einkvar

veit det noko som vi
ikkje veit
ser det noko som vi
ikkje ser,
høyrer det noko...

stoppar opp, vi og,
høyrer... ingenting,
jo, vent,
det støkte hjartet
brasar gjennom skogen.
Lagt inn av kl.
Etiketter:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)