Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





onsdag 12. september 2012

111

(12. september: Hundedikt II - Einmannshunden)

Votan, bestekompisen min i tolv år


















Einmanns-hunden slepper deg ikkje inn
dersom du ikkje er den rette.

Einmannshunden halsar
når du nærmar deg inngangsdøra

ei helsing,
ein trussel

er du modig,
har du eit trufast hjarte?

Einmanns-hunden knurrar
når han luktar deg i skrittet

bryr seg ikkje om
kven du seier du er

men om han lograr er du krona
til Kongen av Ingenting.

Heile natta jagar einmanns-hunden
månen av stad over himmelen

for at du skal få ein dag
du kan skinne i.
Lagt inn av kl.
Etiketter: ,

1 kommentar:

  1. Unknown12. september 2012 kl. 21:51

    Votan var med meg overalt og med meg på alt i tolv år. Han var nok ingen enmannshund, men det var et spesielt bånd mellom oss to. Vi konkurrerte i lydighet og trente alle former for redningssøk, sommer som vinter. I tillegg var han turkamerat. Det var han som fikk øye på bjørnen vi møtte på søtti meters avstand, og han tråla skog og vidde med meg.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)