Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





lørdag 1. september 2012

122

(1. september: Mimikry)

 

I så måte kunne hun minne om et mimetisk kyndig insekt.
 
Haruki Murakami: 1Q84. Bok 1
 
 
Det hender eg vil vera
eit mimikry,
herme etter omgivnadene
og bli ein av mengda,
gå i eitt med landskapet.
 
Farge og mønster skiftar eg
etter underlaget og fritar meg sjølv
for all handling og alt ansvar
mens eg samlar krefter
og tryggleik
 
til eg kan kaste meg på vengane
og vera ein flik
av den flassande himmelen,
for eg vil gjerne bli hugsa
for noko større
enn eg er.

Lagt inn av kl.
Etiketter:

1 kommentar:

  1. Unknown1. september 2012 kl. 22:02

    Som pårørende hender det av og til at jeg har behov for å være usynlig, gå i ett med tapeten, for å samle krefter. Jeg tror mange opplever at de blir sett når det er behov for at de skal stille opp, men ikke blir sett når de stiller opp. Pårørende burde være en psykiatrisk diagnose.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)