Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





torsdag 13. september 2012

110

(13. september: Hundedikt III - Redninga)

Lavskrike av Jan Fekjan - naturen er Trillemarka som er del av nærområdet mitt



















Plutseleg sikker på å bli funnen
etter timar på villstrå,
gjennomblaut, gjennomfrosen

det er noko her
som vil meg vel
utan salutt og rop

foten verkar
og ber ikkje kroppen,
men lavskrika landar

lydlaust på nærmaste kvisten.
På avstand er motet gråbrunt,
så nært

er det glitrande blått
og grønt og raudt.
Lagt inn av kl.
Etiketter: , ,

1 kommentar:

  1. Unknown13. september 2012 kl. 14:03

    Det er en del ganger i livet at jeg føler meg på villstrå. Men så kommer den første anelsen av at dette skal jeg komme meg igjennom, av at noen kommer meg til hjelp. En del ganger når jeg har vært figurant under søkstrening, og altså i teorien har gått meg vill, har lavskrika kommet og hold meg med selskap. Og de kommer svært nær, så nær at jeg oppdager alle de flotte fargene i fjærdrakten til denne unnselige fuglen.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)