Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





søndag 16. september 2012

107

(16. september: Hundedikt VI - Lavinesøk)




 



















Tatt av eit uventa skred.
Nedgravd i snøen. Overlatt

til naturkreftene eller den fine nasen
til lavinehunden

i det blå snømørkret
i den lune snøkulda

der søvnen varer lenger
enn til våren.

Prøvande gravelydar,
smertestikk av ei sondestang

så meldar livet sin ankomst
gjennom ei sjakt av lys

i snøblaut pels og rekker lang tunge

til døden.
Lagt inn av kl.
Etiketter: ,

1 kommentar:

  1. Unknown16. september 2012 kl. 19:03

    Brått blir vi utsatt for krefter som er sterkere enn oss. Aleine greier vi ikke å berge oss. Jeg har mange ganger ligget figurant i ei snøhule og venta på å bli funnet. Heilt avhengig av at lavinehunden greier å finne meg. Hvor ofte ellers i livet er vi ikke like sjanselause aleine?

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)