Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





tirsdag 18. september 2012

105

(18. september: Det rører på seg, her inne)

Ein haustmorgon, før jakta,
ser eg elgen skreve forsiktig
over daggryet,
engsteleg for å rive seg opp
på dag og dåd

eg får knapt tenkt
kor kom han frå, kva for ein sti
av unemnd drift og liv
har elgen si vandring følgt
frå hellrissingane, gjennom blodet
og årstidene

kva for eit molekyl av lengt
har bringa han hit
til utkanten av sansane mine

før han er borte

liksom han lydlaust
beita i seg skyggane av natta
der dei hang att
i dei siste, grønne stråa
og batt dei fast til jorda,
berga dei unna
før lysljåen hausta dei inn

heile dagen
står han usynleg og urørleg
og pleier slektskapen
med furustammane og morenejorda
ein eller annan stad
innerst i meg.

1 kommentar:

  1. Jakta nærmer seg, og i går bestilte jeg elgkjøtt. Mange ganger har jeg undra meg over hvordan elgen plutselig bare er der. Det er som om han er en del av meg sjøl og alltid har vært der. Han går så forsiktig, løfter beina så høgt som om det er noe han ikke må trakke i stykker eller henge seg opp i. Noen mennesker er som elgen. Jeg oppfatter dem bare i utkanten av sansene mine. Og forsvinner like umerkelig som de kom.

    SvarSlett