Vondt år: vinterhagen

Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.

Viser innlegg med etiketten vinterhagen. Vis alle innlegg

søndag 30. desember 2012

2

(30. desember: Saltrosehagen)

Eg dyrkar saltroser
i vinterhagen,
dei veks med frosten,
den rå eimen av gråt
i lufta og snoen.

Eg feller ikkje vinterpelsen,
han blir berre lenger
og lenger
og dempar slaga
mot det firkanta hjertet

som hakar seg fast
i små ting.
Året har vrengt nattsida ut
og saltrosene gror
under middagsmånen.

Tidsrekninga skiftar namn
frå mørketidsår
til fimbulvinter.