Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





tirsdag 25. desember 2012

7

(25. desember: Etterpå)

 
Tomheita etterpå
når det einaste vi har å vente på
er etterbyrden,
når fokuset er på barnet
og mora er etterlatt tom
og i fare for å forblø
dersom ho ikkje blir passa på.

Men Ventemannen er der.
Han har slikt å gjøre
for mens dei tar avstand
frå byttingen og mor hans
sit han på sengekanten
og nynnar ein bånsull
og skriv eit trøstedikt.
Juletreet har begynt å felle nåler
og julepapiret er brent opp
og ingen hugsar kven gavene var frå,
berre kven dei var til.

Vi har overlevd både Mayakalenderen
og Mammons gjenfødelse.
Det bryr ikkje Ventemannen
at det ikkje blei dommedag
eller frelse,
denne jula heller.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar