Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





lørdag 15. desember 2012

17

(15. desember:  Sammantreff)

 
Ein prosaisk dag.
Måke vekk tjue centimeter
dunlett nysnø.
Alt no botnar rådyra
til buken

og vi har så vidt starta
på vinteren og dei vonde tidene
for på nyheitene fortel dei om tjue drepne barn
i skolemassakren i Newtown, Connecticut,
noen mil frå byen eg budde i
sommaren nittensøttiein
då eg lytta til Joni Mitchell
og bada og segla i Long Island Sound.

If I had a river,
that I could skate away on.
Eg bur ved ei tilfrosen,
snødekka elv utan skøyteis
og på julekonserten
syng ei ung jente
som Joni Mitchell
og skrapar hardhuda
av hjertet mitt.

Og eg går ut i snøfallet
og den prosaiske kvardagen
med ein sang på tunga
og veit eg må heim
og måke meir snø.

1 kommentar:

  1. I dag gikk det opp for meg at skolemassakren i USA fant sted noen få mil fra Greenwich der jeg tilbrakte en måned i 1971. I ettermiddag var jeg på julekonsert med Lågen gospel og hørte bl.a. på en nydelig versjon av River av Joni Mitchell, sunget på en måte som Joni ville vært stolt av. Og sammentreffet var at den sommeren, for over førti år siden, var det tre singe-songwritere jeg var opptatt av: Leonard Cohen, Pete Seeger og - Joni Mitchell.

    SvarSlett