Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.
Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.
Samtidig blir du klar over hvor sårbar du er. Når du ligger oppe på vidda aleine, utafor alle stier og uten mobildekning, veit du at du må være forsiktig med alt du gjør: ikke trø foten i et hol, ikke gå med tollekniven i handa osv. Men rett skal være rett: Reidar visste hvor jeg var.
Det er en befrielse å ikke kunne bi nådd.
SvarSlettSamtidig blir du klar over hvor sårbar du er. Når du ligger oppe på vidda aleine, utafor alle stier og uten mobildekning, veit du at du må være forsiktig med alt du gjør: ikke trø foten i et hol, ikke gå med tollekniven i handa osv. Men rett skal være rett: Reidar visste hvor jeg var.
SvarSlett