Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





tirsdag 17. april 2012

259

(17. april: Dagen etter)


















Dei står midt i straumen
og sluker tida
som om dei ikkje kan få nok av den.

Dei har så vidt begynt
på livet men lever det
som om det snart tar slutt.

Vi står ved sildrebekkane.
Dei innskrumpa skrottane våre,
er i ferd med å renne tomme

for tid, men vi bryr oss knapt om
å slukke tørsten og fuktar leppene
med ein eddiksvamp.

Dei er dei unge,
dei hadde tida heilt til den
vart tatt frå dei.

I går stilte dei tidstjuven
for retten, og vi skal dømme han,
vi som har latt tida vår

drive forbi og søkke til botn.
Det er ikkje vi
som skal dømme.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar