290

(17. mars:  Falma)

Dei falma bussane i St. Petersburg
hadde hjula så langt
inne under karosseriet
at dei vagga som bilsjuke gjess
for å unngå dei djupe hola
i det som hadde vori asfalt

dei rosa bussane
hadde sikkert vori så raude
som revolusjonen
dei vissengrønne så frodige
som svartjordsbeltet
før utarminga og forfallet
og no streva dei

med å finne balansen
i eit nytt tilvere der tiggarane
hadde dei sikraste inntektene
og livvaktene med pistol i skulderhylster
på venstre side som eit forvokst
hjerte under dei trange skinnjakkene
hadde dei sikraste jobbane

for å beskytte dei betalande kikkarane
med eit auge utan dybdesyn
klistra til historia sitt titteskap.
Sjølv falma i dei verbitte
liva våre kjører vi slitne dagar
i sikksakk mellom søledammane
og faren mine lever ikkje
så han kan feira bryllupsdagen sin

og livvaktene har funni seg
noko meir lønnsamt å gjøra
og sjølv har vi knapt nok tid
til å bry oss om
den opprinnelege fargen
på livet.