Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





torsdag 8. november 2012

54

(8. november: Apropos Decartes)

 

Det har vori ein lang dag
men han skulle vori lenger
eg vil ikkje sova

eg vil ikkje kjenne kroppen
sleppe krampetaket
om gjerningane våre

så lenge eg tenker
er eg, når eg søv
er eg ikkje

meg og vi er ikkje oss.
Eg må ta på deg
for å vita at du er til

det held ikkje
at eg drøymer om deg.
Lagt inn av kl.
Etiketter: , ,

1 kommentar:

  1. Unknown8. november 2012 kl. 11:44

    Dagen er virkeligheta vår, det vi har visshet om. Det vi drømmer, hva er det? Av og til kjennes det utrygt å slippe taket i det vi veit vi har.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)