Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





fredag 2. november 2012

60

(2. november: Det er lys i den mørke tunnellen)
 


Nei, det er mørkt
som helvete
i den mørke tunnellen,
det er kaldt
og fuktig og ingen ting
viser veg.

Du føler deg fram,
du sansar
trekken frå opningane
men veit ikkje
om du går attover
eller framover.

Sakte venner auga seg
til mørkret, sakte
venner du deg til å sjå
at i mørkret er det noko,
men skal du finne vegen
må du fange opp refleksar
frå vatn og krystallar
som berre blir synlege
dersom du har lys
å gi.

Det er lys
i den mørke tunnellen
og det lyset
kjem frå deg.
Lagt inn av kl.
Etiketter:

1 kommentar:

  1. Unknown2. november 2012 kl. 19:53

    Det er så lett å påstå at det er lys i den mørke tunnellen. Men jeg har vært inne i noen, og det er ikke mye jeg ser eller aner noe om. Men etter ei stund oppfatter øyet refleksen fra sjøl den aller mest ubetydelige lyskilden.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)