Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





søndag 4. november 2012

58

(4. november: Eg ser)

Utsikt gjennom døra på Montebellosenteret























Eg ser.
Eg kan berre sjå.

Du bryr deg ikkje,
klagar du

når eg er taus
og: Du forstår ingen ting

glefsar du
når eg masar

for mykje. Nei,
eg forstår ikkje

men eg hatar sjukdomen din
og ville kverka

tentakkeldyret med mine eigne hender
om eg kunne.

Det eig ikkje kjensler
for vertskapet, men utnyttar

og utbyttar det okkuperte
territoriet Deg.

Eg er sjukepleiar, psykolog, kokk,
reinhaldar og sjåfør

men ikkje Bjørn Eidsvåg
eller Snåsakallen med kontrakt

med mystiske makter
så eg må lite på andre

som du må lite på meg.
Nei, eg forstår ikkje

men eg ser.
Lagt inn av kl.
Etiketter: , , , ,

1 kommentar:

  1. Unknown4. november 2012 kl. 19:42

    Fortvilelsen over å være så makteslaus overfor sjukdommen. Det er vondt å se på at den du er så glad i har det så vondt. Samtidig er det ikke lett å forholde seg på en måte som alltid blir oppfatta som den rette.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)