Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





fredag 16. november 2012

46

(16.  november: Menneskedyret)

 

I fullmånekvelden gjekk eg
på vegen gjennom kolonien
av hegrer, støkte dei opp
så dei flaug med håse skrik

mellom meg og månen,
dei lørvete vengene slo med seige slag
som silhuettar av fillete segl
i vinden frå sundet

slangehalsane og sverdnebba skreik
om redsla for meg og reiv
og flekka huda av meg i store flak
og eg såg den forvridde skyggen min

famle med kjempenevar og eg nøyt
uhygga og kjensla av ragget som grodde fram
på den nye huda og visste at eg
var det farlegaste dyret under fullmånen

før eg gjekk inn og tok skjegget.
 
Lagt inn av kl.
Etiketter: , , , ,

1 kommentar:

  1. Unknown16. november 2012 kl. 18:24

    I noen år var det hegrekoloni på begge sider av veien ned til hytta. Det var en merkelig følelse av uhygge og samhørighet når jeg stod midt i kolonien med skrikende hegresilhuetter mot fullmånen.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)