Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





lørdag 3. november 2012

59

(3. november: Det siste ordet)


















Livet lar seg ikkje
målbinde. Eg har prøvd
med alle middel
men eg blir alltid
svar skyldig.

No spelar eg ut
trumfen: folk
eg har funni
på vegen hit
og same kva livet seier
svarar eg med ei historie
om nokon eg har møtt

og eg ser at det rører
ved livet, at det veiknar
i knea og veit eg har vunni
når det svarar
med mild røyst:
Det er det
livet handlar om.

Og får det siste
ordet.
Lagt inn av kl.
Etiketter: , , ,

1 kommentar:

  1. Unknown3. november 2012 kl. 12:10

    Det er møtene med folk som er den viktigste ballasten vi bærer med oss gjennom livet. I løpet av ei uke på Montebellosenteret fikk jeg lov til å bli kjent med mange mennesker og mange historier. Dette diktet er i takknemmelighet til og ærbødighet overfor dere. Og til livet som det innimellom er så vanskelig å stå ansikt til ansikt med.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)