Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





lørdag 6. oktober 2012

87

(6. oktober: Den store, vide verda II)


















Allikevel trodde jeg selv på oppmerksomheten, jeg hadde som
lim på hjernen, tingene ble liggende i et plan hvor de huskes.
 
Aksel Sandemose: En flyktning krysser sitt spor
 
Da eg var liten
var eg stor nok
for verda. Ho var
eit hundreogåttigraders synsfelt
framom meg

så voks ho til ein sirkel
på trehundrogseksti grader
med meg som midtpunkt,
nav og tannhjul.

No er verda grenselaus
i rom
men avgrensa i tid
og eg sirklar rundt
ytterst i periferien.

Det eg fryktar
er den dagen
da verda er eit hundreogåttigraders
minnefelt bak meg
og auga mine ser ingen ting
framom meg.
Lagt inn av kl.
Etiketter: , , , , ,

1 kommentar:

  1. Unknown6. oktober 2012 kl. 12:02

    Jeg kjenner meg igjen i Sandemose sinbeskrivelse av barnet som suger til seg all mulig kunnskap. Sånn var jeg også. Men jeg kjenner meg ikke igen i beskrivelsen av resultatet. Jeg har nok aldri slutta heilt med å være barn.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)