Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





tirsdag 30. oktober 2012

63

(30. oktober: Vi snakkar)

 

Vi snakkar oss bort
frå verkelegheita,
når ho bankar på
latar vi som om vi ikkje er heime,
for ho er den flinkaste jenta
i klassen og den sterkaste gutten
i gata. Å, vi snakkar
om mykje og mangt.
og vi snakkar med andre
om alt anna
enn verkelegheita,
men dei andre lever der ute
og vi snakkar meir
og meir med oss sjølv
om oss sjølv
og i staden for å lyse
når nokon treng til lys
blir vi svarte hol
som syg til seg all kraft
før vi imploderer.
Men vi kan la dei andre
fortelle oss
om verkelegheita, sette navn
på ho, farge og lys på ho
for ho gjer seg aldri
til noko anna
enn ho er. Kanskje
kan vi bli trygge nok
til å be ho inn
på kaffe og ein prat,
så ho ein dag
bankar på og spør:
Vil du koma ut
og leike?
 
Lagt inn av kl.
Etiketter: , , ,

1 kommentar:

  1. Unknown30. oktober 2012 kl. 18:01

    Det er vanskelig å snakke om kreft. Det er en del av ei vanskelig virkelighet, og når vi snakker, har vi mange strategier for å fokuserer på hvordan vi ønsker så inderlig at det skal være. SAmtidig "skremmer" vi folk vekk fordi vi er så sentererte om vår lille del av virkeligheta. Før vi aksepterer vår egen livssituasjon, er det vanskelig å forholde seg til at det faktisk finnes en større verden, der ute.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)