Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





fredag 5. oktober 2012

88

(5. oktober: Den store vide verda)
Allmannagjå på Thingvellir - der verda blir større år for år























Dei seier
verda blir mindre
fordi vi reiser
så mykje.

Nei, seier eg,
ho blir større
og større, snart
fyller ho
heile meg

sansane mine, tankane
mine, sjølv huda mi
kjenner varmen
av verda og kulda
av einsemda.

Snart
er eg for liten
for verda.
Lagt inn av kl.
Etiketter:

1 kommentar:

  1. Unknown5. oktober 2012 kl. 10:30

    Da søstra mi og jeg var henholdsvis fire og fem år, pakka vi sekkene våre og bega oss ut i verden. Da faren min begynte å leite oss utpå kvelden, traff han etter mange kilometer på rektoren på Orkdal landsgymnas som kunne fortelle at han hadde møtte to unge mennesker som var på vei ut i den store vide verden, og han hadde ikke, sa han, hjerte til å stoppe to så målbevisste unge mennesker.
    Vi blei etterhvert oppspora hos noen bekjente som dreiv en gård i nærheta.

    Jeg må innrømme at begrepet "den store, vide verden" har endra seg betydelig for meg etter den tida.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)