Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





tirsdag 16. oktober 2012

77

(16. oktober: Vera her)























Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.
(Sigbjørn Obstfelder: Jeg ser)

Eg lengtar ikkje bort,
eg lengtar hit,
eg vil så gjerne vera
her eg er.

Eg set alle sansane
på vidt gap
så tankane mine
kan finne tilbake.

Så plantar eg beina
i bakken og blikket
i horisonten. Dette

er altså verda.
Dette er altså
heimen min.
 

1 kommentar:

  1. Av og til føler jeg et sterkt behov for å være meir til stede i eget liv. Det er ikke alltid så lett når sjukdommen griper så sterkt inn i livet.

    SvarSlett