Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





tirsdag 2. oktober 2012

91

(2. oktober: Middagsmåne II)

...men Numedalsbanen blei nedlagt i 1989


















Middagsmånen gir ikkje den blinde
synet tilbake

middagsmånen gjer ikkje dag
til dag

middagsmånen er ei ulmande glo
frå eit einsleg bål nord i livet

held oss livet
frå mørkret.

1 kommentar:

  1. Det hender at månen er synlig midt på dagen. Men han gjør ikke dagen. Det skal meir til enn en bleik måneskalk. Vi tar alle tegn som oppmuntring i forhold til kreften. Men vi veit at det skal mye, mye til for at sjukdommen skal forsvinne.

    SvarSlett