Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





onsdag 17. oktober 2012

76

(17. september:  Syklisk)


















Dei seier det skal snø
tre gonger
før han legg seg.

No har vi hatt det første
snøfallet
og eg måtte ut
for å minnast
korleis det kjentest

med blautt, kaldt slaps
mot kinnet.
Da eg kom inn
kjente eg at huda brann

av kulde, at blodet
strømma gjennom kapillarårene
for å bringe varmen
tilbake til sjølv den minste cella.

Det er derfor
eg kan føle meg trygg på
at det kjem ein vår
igjen.
Lagt inn av kl.
Etiketter: , , , ,

1 kommentar:

  1. Unknown17. oktober 2012 kl. 20:10

    Av og til er det ei trøst i kunne konstatere at verden går siden gang, at syklusene fungerer.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)