Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





torsdag 4. oktober 2012

89

(4. oktober: Middagsmåne IV)



















Middagsmånen er bleik og fjern
men smiler

så forunderleg lunt.
Der eg veit det er

krater og raviner på yta
av stillheita sitt folkehav

ser eg smilerynker
og eit smilehol.

Når du er så langt borte
er språket ditt utan lyd.

1 kommentar:

  1. Vi har så lett for å idealisere det som er langt unna. Men på grunn av mangelfull kontakt vil det alltid være noe vi ikke får tak i, noe vi ikke egentlig forstår, men tolker som det passer oss.

    SvarSlett