Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





mandag 28. mai 2012

218

(28. mai: Hingsteslepp)

Skogmoprinsen viser hoppene hva han har å by på


















Da eg vaks opp
var det eit skjellsord,
i dag er hæstkuk blitt ei heidersnemning,
men etter å ha vori
på ei mengd hingsteslepp
har eg eit tvetydig forhold
til omgrepet

for eg har sett
hingstane gjøre seg til,
sette brystet fram
og ta i mot spark
frå avvisande hopper
som løftar på halen
og blinkar sitt eige morsesignal:
kom og ta meg, kom
og ta meg, kom og ta
meg og så spenner dei bakut
så det søkk i oss
av medkjensle
med den stakkars hingsten

men han kastar berre på fakset
og er kar, skaftar ut
for å vise kva han har
å by på, veit at når hoppene
berre får sett kva for kar
han er, så er det dei
som byr seg fram
til slutt.
Lagt inn av kl.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)