Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





tirsdag 29. mai 2012

217

(29. mai:  Sensur)

Eg har tatt på meg
dommarhammen min,
dommarmina og dommarrynka
og let som om eg er blind

når eg gir dei dommen
som dei skal bera med seg
på eit papir
heile livet, rullebladet
dei aldri blir kvitt

og som framtida vil granske
med skeptiske miner
fordi ho går ut frå at eg
visste kva eg gjorde, eg
den objektive, den kunnige,
den rettvise, lærar og dommar
over den nye generasjonen

generasjonen som skal fø meg
om nokre år, som skal slite
og streve for utkommet mitt
når eg trekker meg attende
til opphøgd pensjonisttilvere
utan at nokon dømmer
gjerningane mine.

Tilgi meg ikkje,
eg veit
kva eg gjør.
Lagt inn av kl.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)