Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





onsdag 30. mai 2012

216

(30. mai: Sjølvportrett)
























Eg ser ansiktet mitt
i den abstrakte skulpturen av stål.

På yta av den skakke kuben
dukkar eg fram

med nedslåtte auge, lang
i maska og med gretten geip.

Eg går inn i det sekstiande
året mitt og strir

med å halde meg hard
mot alt som tærer

vender ulike fasettar av meg sjølv
mot verda for ikkje å la meg fange

av nokon som trur
dei veit.

Dei blanke flatene mine speglar
litt av himmelen, men mest av sjøen

dei djupe furene speglar
stein og furustammer

men bankar du med knokane
på det harde skallet

kan du tru det er songen min
du høyrer ljomen av

eller det kan hende du oppdagar
at eg er tom innvendig.
Lagt inn av kl.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)