Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





torsdag 9. februar 2012

327

(9. februar:  Nattleg reprise)

Det som er att av dagen
er ikkje større
enn at det rømmest
mellom hendene mine
i varmen av meg, ikkje større
enn at eg kan ta det med meg
inn på soverommet, opne vinduet
og om ein reisande ei vinternatt
kom forbi ville han kanskje sjå
eit lite dyr springe vekk
over snøen.

Så kan eg opne innsida
av auga og sjå bakover
på dagen og dagane og året
og åra og først når alt er sett
kan eg gå roleg inn
på den stille avdelinga
der kleda er kvite og stemmane
låge og den tomme stolen
ventar på meg.
Lagt inn av kl.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)