213

(2. juni: Bergtatte)

Huset gøymer seg
mellom tre og stein,
gøymer oss, bergtatte
av bygda vår som kryp
forsiktig bortetter dalbotnen
og oppetter liene,
ryddar seg små ormehol
mellom det urørte
og det kunstferdige,
bygda som ber fjellet
og skogen på akslene
og latar som om ho ikkje ser
det ufokuserte speilbildet sitt
i det upålitelege vatnet
som følger straumen
i ferd med å flytte ut.
Vi puttar malurt
i heimebrenten og piskar oss
med tysbast
og lar oss ikkje frivillig
tvinge ut av berget
av kirkeklokker, bønnerop
og virtuell tungetale.
Vi har all grunn
til å bli bitre
og nyte det.