(27. juni: Sjølvmelding)
Før
hadde eg få
ord.
No har eg så mange,
eg har levd eit liv
av og med ord, eg kjenner
byråkratspråket ut og inn,
dei lange bortforklaringane og digresjonane,
eg eig det litterære språket
med alle metaforane og allusjonene
for tankar, kjensler og draumar
eg nyttar monologen sin egotrip
om mine eigne oppdagingsferder
gjennom orda sitt ingenmannsland
eller i desperat flukt
over dei kvite flekkane
på arket, men når eg til slutt
skal oppsummere det heile,
har eg berre dette att
Det
var det.
Før
hadde eg få
ord.
No har eg så mange,
eg har levd eit liv
av og med ord, eg kjenner
byråkratspråket ut og inn,
dei lange bortforklaringane og digresjonane,
eg eig det litterære språket
med alle metaforane og allusjonene
for tankar, kjensler og draumar
eg nyttar monologen sin egotrip
om mine eigne oppdagingsferder
gjennom orda sitt ingenmannsland
eller i desperat flukt
over dei kvite flekkane
på arket, men når eg til slutt
skal oppsummere det heile,
har eg berre dette att
Det
var det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar