Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





onsdag 14. mars 2012

293

(14. mars: Berre eit lite inngrep II)

Kunsten å la tida gå
kallast å vente.
I går sat eg for n'te gong
i ein korridor, på eit venterom, i ei kantine
og visste litt om kva som skulle skje
men ikkje når
berre at ho fekk ei seng, blei kjørt inn,
fekk narkose og vakna att
etter eit lite inngrep
som ikkje let seg gjøra,
og eg som hadde venta
ei heil dag sette meg i bilen
og kjørte heim for å vente
på ein ny dag og nye meldingar
for den som ventar
ventar aldri forgjeves,
det er berre å nullstille tida
og erkjenne at tida som gjekk
aldri har eksistert, berre ho
og eg og her sit eg
og kan ikkje anna
enn å vente.
Lagt inn av kl.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)