Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





søndag 14. oktober 2012

79

(14. september:  Skyggen av nokon som var der)

Det barn som røpet bare en ringe viten  om noe andre hadde foretatt seg,
kom til å bære syndebyrden. Det gjelder også ofret.Den skjendede småpike
er stemplet i Jante...
 
(Aksel Sandemose: En flyktning krysser sitt spor)

Ein gang, i ein heit ild
var det ein som trødde
på deg

da eksplosjonen, kjenslefusjonen
av elsk og angst, det blendande
lyset, stråle-

varmen og sjokkbølgene kom,
brann han opp
i eit svart hol

slik skyggen hans
står svidd inn i deg
som eit iskaldt

bumerke av ein gjengangar
i svart laken. Aldri, aldri
går merket hans bort.

1 kommentar:

  1. Det er så mange som tillater seg å bruke makta si overfor andre. Samtidig med at jeg har lest En flyktning krysser sitt spor av Aksel Sandemose, har jeg fått med meg kjernen av Øygardsaka: en voksen mann som har misbrukt ei ung jente, kanskje seksuelt, men i alle fall emosjonelt og som forbilde. Jeg blir både steike, hakke forbanna, men også innmari lei meg. Og jeg tror at mye av ideologiene fra Jante lever videre i det opplyste, moderne Norge.

    SvarSlett