(14. september: Skyggen av nokon som var der)
Ein gang, i ein heit ild
var det ein som trødde
på deg
da eksplosjonen, kjenslefusjonen
av elsk og angst, det blendande
lyset, stråle-
varmen og sjokkbølgene kom,
brann han opp
i eit svart hol
slik skyggen hans
står svidd inn i deg
som eit iskaldt
bumerke av ein gjengangar
i svart laken. Aldri, aldri
går merket hans bort.
Det barn som røpet bare en ringe viten om noe andre hadde foretatt seg,
kom til å bære syndebyrden. Det gjelder også ofret.Den skjendede småpike
er stemplet i Jante...
(Aksel Sandemose: En flyktning krysser sitt spor)
Ein gang, i ein heit ild
var det ein som trødde
på deg
da eksplosjonen, kjenslefusjonen
av elsk og angst, det blendande
lyset, stråle-
varmen og sjokkbølgene kom,
brann han opp
i eit svart hol
slik skyggen hans
står svidd inn i deg
som eit iskaldt
bumerke av ein gjengangar
i svart laken. Aldri, aldri
går merket hans bort.
Det er så mange som tillater seg å bruke makta si overfor andre. Samtidig med at jeg har lest En flyktning krysser sitt spor av Aksel Sandemose, har jeg fått med meg kjernen av Øygardsaka: en voksen mann som har misbrukt ei ung jente, kanskje seksuelt, men i alle fall emosjonelt og som forbilde. Jeg blir både steike, hakke forbanna, men også innmari lei meg. Og jeg tror at mye av ideologiene fra Jante lever videre i det opplyste, moderne Norge.
SvarSlett