Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





mandag 31. desember 2012

1

(31. desember: Nytt år)

 
Vi feirar den siste
dagen i det vonde,
gamle året og den første
i det nye.

Eg har ikkje noko å feire,
men følger skikk og bruk
og sender opp fyrverkeri og tenner
gnistrande stjerneskudd.

Eg har ikkje lært
noko nytt dette året, men repetert
at livet er ei hard reise,
det går ingen snarveg

utanom dei svarte dagane
til dei raude festdagane
på kalenderen. Kjærleiken
svir no verre enn før. Kvar sans

har sitt eige berøringspunkt,
men den søte smaken er borte.
Eg er usynleg som meg sjølv,
men Ventemannen, skyggen min

skriv det aller siste diktet
og ordnar alt som det skal vera
med fakkelboksane, stjerneskudda
og fyrverkeriet for det nye året.

søndag 30. desember 2012

2

(30. desember: Saltrosehagen)

 
Eg dyrkar saltroser
i vinterhagen,
dei veks med frosten,
den rå eimen av gråt
i lufta og snoen.

Eg feller ikkje vinterpelsen,
han blir berre lenger
og lenger
og dempar slaga
mot det firkanta hjertet

som hakar seg fast
i små ting.
Året har vrengt nattsida ut
og saltrosene gror
under middagsmånen.

Tidsrekninga skiftar namn
frå mørketidsår
til fimbulvinter.
 

lørdag 29. desember 2012

3

(29. desember: Alt)

 
Alt er her,
men ingen ting er likevel til
for det er så forgjengeleg,
skjørt, at det varar berre
så lenge du vil
halde det fast,
gripe med krafta du har
og så sleppe taket
i alt når du drar
og eg må leva
med det som er her
og vita det er
alt som var.

fredag 28. desember 2012

4

(28. desember: I trass)

 
Greinene bøyer seg
for snøen,
dei kviler ikkje,
dei spenner i mot
av alle krefter

men maktar ikkje
reise seg opp utan hjelp
frå vinden, den arge,
so flyttar på alt
som er rotlaust.

Greinene bøyer seg
til buen brest
eller ristar av seg børa
og rettar ryggen
så høgt det går.

Dei som ikkje greier det
blir liggande, men skyt nye skudd
på den gamle stammen.
Det er ingen ting
som gjør seg sjølv.

torsdag 27. desember 2012

5

(27. desember: Resignasjon)

 
Eg teller ned mot slutten
av det vonde året og starten
på eit nytt

eg tar eit skritt fram
og to tilbake og går baklengs
attende til start

det er ufatteleg
at eg ikkje har komi lenger
etter å ha gått så langt

og alt eg ser framfor meg
er skodda som skjuler
merke og med

og tvingar meg
til å gå i ring.
Eg trur ikke eg orkar

eit år til utan å koma
fram. Eg kan like godt
bli her.

onsdag 26. desember 2012

6

(26. desember: Nattsida)

 
Ho lever på trass,
feiar avmakta av tankane
som flass, men brått
stig desperasjonen
som ei springflo i hjertet hennar
og renn over, fyller
munn og auge fordi månen
er det einaste lyset
på nattsida av jorda
og dreg gråten til seg.

Det hjelper fint lite
at sola har snudd for ho
lyser berre for sin eigen fot
og det som er til stades
på solsida.

Ho lengtar, ho lengtar,
ho lengtar så inderleg
etter ein sorgfri og smertefri dag,
men det einaste ho har att
er eit nesten usynleg spor
i natterimet
på berrfrosen mark.

tirsdag 25. desember 2012

7

(25. desember: Etterpå)

 
Tomheita etterpå
når det einaste vi har å vente på
er etterbyrden,
når fokuset er på barnet
og mora er etterlatt tom
og i fare for å forblø
dersom ho ikkje blir passa på.

Men Ventemannen er der.
Han har slikt å gjøre
for mens dei tar avstand
frå byttingen og mor hans
sit han på sengekanten
og nynnar ein bånsull
og skriv eit trøstedikt.
Juletreet har begynt å felle nåler
og julepapiret er brent opp
og ingen hugsar kven gavene var frå,
berre kven dei var til.

Vi har overlevd både Mayakalenderen
og Mammons gjenfødelse.
Det bryr ikkje Ventemannen
at det ikkje blei dommedag
eller frelse,
denne jula heller.

mandag 24. desember 2012

8

(24. desember: Jul)

 
I natt
har nissen vori her,
men den gaven
vi ønskar oss mest av alt
ligg ikkje under treet,
oss er ingen frelsar født,
knapt nok ein medisinsk
mirakelkur, det vi har fått
er ein sekk full av sorg.

Det er ikkje gråten
som gjør meg raudøygd,
det er avglansen
av den sola eg trur på
bak himmelranda.
Vi har ein einaste gave
som betyr noko;
at vi er saman
i mørketidslandet.

søndag 23. desember 2012

9

(23. desember: Nord for polarsirkelen)
 
Nett no
er livet vårt
nord for polarsirkelen

den raude sola
stig ikkje
over horisonten

men varmar himmelen
så godt ho kan
og set ild

på landet bak
fjella. Også vi
varmar kvarandre

som best vi kan
i mørketid og sno,
tenner alt vi har

av levande lys og feirar
håpet om redninga
frå døden og motet

til å halde fram
på den andre sida av jul
når alle har reist sin veg.

lørdag 22. desember 2012

10

(22. desember: Når du treng meg)

 
Eg treng eit tankekart-
program over hjernen min
for å finne tilbake
til neste tanke

fordi den førre glapp
i det eg tenkte han,
eg treng ein draumekart-
applikasjon over sjela mi

for å navigere
mellom dei forvirra kjenslene
som heimsøker meg
om nettene

eg treng ein kaos-
pilot til å styre tankane
og kjenslene gjennom rom
og tid så eg kan vera til stades

når du treng meg.

fredag 21. desember 2012

11

(21. desember: Vintersolverv)

 
Frå no av
blir dagane lengre
sola tar til å klatre
forbi Mayakalenderen
og inn i ei ny tid på veg
mot Krepsen sin vendekrets
og kretsen rundt Henry Miller
mens vi håpar at den nye kuren
fordriv krepsdyret
frå livet vårt.

Vi løftar oss sjølv
etter håret og håpet og flyg
over skyane for å forlenge
den kortaste dagen i året
med nokre forvaka,
raudøygde timar. I dag
har vi trettitre års bryllupsdag
og sola feirar oss
med å vende tilbake.

torsdag 20. desember 2012

12

(20. desember: Ein gong)

 
Ein gong, ein
gong
kjem kjærleiken
i livet ditt,
det er alt
og kjem han tidleg
tør du ikkje gripe han
fordi du trur det er
så mykje meir
og kjem han seint
tykkjer du
det blir for mykje bry
og ber han fare ein annan stad
nei, du vil han skal koma
når det høver deg
når du har roa deg
etter ungdommeleg ekstase
og etablert livet ditt
i gullramme så du kan sjå på det
og seie her, oppe til venstre
hadde det passa
med ein kjærleik,
ontrent der hjertet er
og kanskje kjem kjærleiken ein dag
og kikkar innom ramma di,
bankar på brystet ditt,
men seier: sorry, mate,
men her er det for lite plass
for meg og du irriterer deg
til døden over det bildet
som aldri blei
fullkome.

onsdag 19. desember 2012

13

(19. desember: Navigare necesse est)

 
Stien synest ikkje
under snøen

leia blir viska ut
av bårene

kursen står ikkje
med ildskrift

på himmelen
Vi må finne vegen sjølv.

tirsdag 18. desember 2012

14

(18. desember: Telle ned)



















Med glede og forventning
teller dei ned
til jula

vi er nede
for telling
og strevar

med å koma oss opp
i kneståande
punch drunk

redda av gonggongen,
men ikkje utslått
for vi løftar guarden

og går i ringen
for å telle ned
forbi jula

og inn i eit nytt
annleis
år.

mandag 17. desember 2012

15

(17. desember: Krigserklæring)
















Eg hatar tentakkeldyret.
Tentakkeldyret er fienden.
Det bryr seg ikkje om internasjonale konvensjonar.
Det bryr seg ikkje om smerte.
Tentakkeldyret har ein kjenslelaus flekk.
Tentakkeldyret er kyssa av Satan.
Ein fiende som ikkje bryr seg om smerte, er usårleg.
Tentakkeldyret seirar eller dør.
Tentakkeldyret skiftar alltid skapnad.
Det kan vera over alt eller kor som helst.
Vi stikk kvarandre med nåler.
Den som ikkje har kjensler, vinn til slutt.
Derfor øver eg på å tåle smerte.
Eg skal overvinne tentakkeldyret.
Eg veit ikkje lenger kva smerte er.

søndag 16. desember 2012

16

(16. desember: Siste dag i ventetida)

 
I dag er det dagen
før dagen, siste dag
i ventetida.

Ho er så spent,
ho vakar seg gjennom nettene
og går rundt seg sjølv

for å finne på noko
å gjøra og glømmer
kva ho gjorde

før ho er ferdig.
Vi ventar på frelse
eller fortaping.

I morgon
får vi svar på prøvene.

lørdag 15. desember 2012

17

(15. desember:  Sammantreff)

 
Ein prosaisk dag.
Måke vekk tjue centimeter
dunlett nysnø.
Alt no botnar rådyra
til buken

og vi har så vidt starta
på vinteren og dei vonde tidene
for på nyheitene fortel dei om tjue drepne barn
i skolemassakren i Newtown, Connecticut,
noen mil frå byen eg budde i
sommaren nittensøttiein
då eg lytta til Joni Mitchell
og bada og segla i Long Island Sound.

If I had a river,
that I could skate away on.
Eg bur ved ei tilfrosen,
snødekka elv utan skøyteis
og på julekonserten
syng ei ung jente
som Joni Mitchell
og skrapar hardhuda
av hjertet mitt.

Og eg går ut i snøfallet
og den prosaiske kvardagen
med ein sang på tunga
og veit eg må heim
og måke meir snø.

18

(14. desember: Byråkratisk sjel)

Det er du
som er fornyingsministeren
heime hos oss.

Eg er no den samme,
gamle, seier eg,
men du fnyser av meg

du er aldri
den samme, du vil berre sleppe
å ta ansvaret, sjå no til

å få bytta den benkeplata,
din gamle dersom
viss såframt- byråkrat.

Jag er förmann, jag
skall inte arbeta,
sa min gamle bestefar.

torsdag 13. desember 2012

19

(13. desember: Lussi Langnatt)

I natt
var alle vondemaktene ute,
reid draumane mine
med mara føre
og alle ufullendte gjerningar
etter med eit følge
av demonar og skyld
og anger, hånlo av meg
i den uendelege natta
og vekte meg med mine eigne rop
og eg blei liggande stille
for lytte etter pusten din
før å høre om du fekk fred
for Åsgårdsreia si ville ferd
over verda, men det einaste eg hørte
var dei redde draumane mine,
og da eg stod opp
og gjekk morgonturen min
hørte eg dei synge Luciasangen
i barnehagen og var takknemlig
for at det enno er nokon
som ikkje veit
at dei har gjennomlevd
nok ei Lussi Langnatt.

onsdag 12. desember 2012

20

(12. desember: Vintertilveret)

Fossekallen
ser at himmelen
speglar seg i straumen
og rømmer frå verda
og  frosten og forsvinn
mellom rosa skyar.

Eg stoppar på brua,
og følger han med blikket,
boren av grå kvardag
mellom original
og kopi.

Fossekallen er svart
som råka men kjem opp att
med ei kvit sky
på brystet.

I lufta glitrar
krystallar av rim
og pyntar meg
som eit rotfast tre.
Eg skyndar meg heim,
men fossekallen
dukkar igjen.

tirsdag 11. desember 2012

21

(11. desember: Nåde)

 
Berrfrost og bekkane
kjøver.
Kjeldene tørkar inn.
Det legg seg is
på dammen
der kreftene slumrar.

Tankane botnfell
og hektar seg fast
i gammalt søkketømmer.
Eg er for tynnkledd
til å vera ute og for godt kledd
til å vera inne

men det er ventetid
og eg må ut
for å puste
mens eg ventar på at snøen
skal bre over isen
og seie: Det er kaldt nok

no, eg skal pakke deg inn
så du ikkje frys,
denne vinteren.

mandag 10. desember 2012

22

(10. desember: Kvifor)

Kvifor ler du
av meg?

Ein latterleg figur
og ein klovn
er ikkje det same.

søndag 9. desember 2012

23

(9. desember: Søndag)

 
Det snør
søndagssnø utan ein lyd,
dempa rekonvalesens
etter dagens dose medisin

og julebordet
med gode venner i natt.
Det snør
og eg måkar tunet.

Det snør
og vi slår ikkje på
verken radio eller TV.
Det snør

og vi har minnebrikka full
av dei gode samtalane
og unner oss ein søndagspause
frå all lyd.

lørdag 8. desember 2012

24

(8. desember: Vintersol)

 






















Ho har tint
eit lite hakk
i snøfjella

skin på oss
ei kort, smertefri stund
når tabletten virkar

men maktar ikkje
å gjøra noko med isen
på fjorden.

Trøsta får vera
at sjølv i mørkret
held den svarte straumen

råka open
så himmelen aldri
blir heilt borte her nede

og julepyntar trea langs fjorden
med frostrøyk
så ho har noko

å glitre i
neste dag ho kjenner seg
sterk nok.

fredag 7. desember 2012

25

(7. desember: Kontroll)

 
Er har så mykje vondt
i meg
kor det kjem frå

veit eg ikkje
men det røskar og riv
i innvollane

stangar mot brysthola
og gitteret
av ribbein

skallet mitt er armert
med faenskap
det vonde

slepp
aldri
ut.

torsdag 6. desember 2012

26

(6. desember: Det usagte)

 
Det er i pausen
mellom orda
at det usagte
blir sagt.

Det skal vera usagt
kva som er
det viktigaste.

onsdag 5. desember 2012

27

(5. desember:  Førjulsvinter)

 
Nei det er ingen UFO som har hekta seg opp i furukronene men eg og hodelykta mi på morgonturen. Vi flakkar med blikket mellom krattskogen og ei råk av svart himmel. Den renn så sakte av stad mot dag og frys til eit lokk av is over oss der lyset mitt blir absorbert av det alminnelege ingenting men likevel skal eg gå vidare som om ikkje noko har hendt ut til spissen av moreneryggen der isen på fjorden møter isen i himmelen. Og så går eg tilbake.

Og nei det er ikkje julenissen og Rudolf berre eg på kveldsturen min i femten minus med frostraud nase og rim i skjeggstubben og langt nedetter brystet for sjølv om det nærmar seg jul og høgdepunktet for ankomsten av overjordiske vesen og dei underjordiske finn på så mange spik som muleg misunnelege som dei er og lite nøgde med berre eit usselt grautfat så

er eg berre eit jordisk vesen for eg erkjenner at eg er eit identifiserbart subbande objekt og det nærmaste eg er ein julenisse er at eg handlar julegavene på det utanomjordiske nettet og sender dei med fly til dei som bur lengst unna. Nei eg får nøye meg med å vera feilvare og stort sett har eg nok med å nå fram til dei som er like attmed meg med små gaver og tilby meg å lyse veg med hodelykta mi om nokon skulle trenge hjelp til å finne den jordiske stien sidan reinsdyra går på vinterbeite langt inne på vidda.

tirsdag 4. desember 2012

28

(4. desember: H)

Dei svarte granene
sopar himmelen rein
for snø

oi, så blank og fin
han vart med stjerner på
og ein halvferdig måne

sjølv druknar granene nesten
i snø og ventar
på ein vind

som kan koste av dei
det verste.
Eg dreg pusten

heilt ned i magen
for ei stund
mens eg ventar

på det neste lågtrykket.

mandag 3. desember 2012

29

(3. desember: Gammal frakteskute)

 
Ventemannen går i ballast,
dei tomme tankane
er fylt med ureint vatn
frå førre hamn

veit ikkje kva han fører med seg
til heimehamna av mikroorganismar
og framande artar,
ventar på svar

ventar på ny last
og deklarasjonspapir
han skal føre med seg
i kyst- eller langfart

veit ikkje kva
han skal føre vidare,
men fryktar mest av alt
å bli lagt i opplag.

søndag 2. desember 2012

30

(2. desember: Desember)


Først fall regnet
så fall lauvet
no fell snøen

det er tid
for å falle og ei tid
for å reise seg

får vi håpe.

lørdag 1. desember 2012

31

(1. desember: Advent)

 
Mens vi ventar
på eit nytt liv
får Ventemannen nøye seg
med å leve i livet han har

finne seg i at nissane
myldrar fram i sjukehuskorridoren
mens Maria frå Mjøndalen
rettar på hijaben

og vaggar fram
på veg til barselsavdelinga i herberget
forbi CT- og MR-røntgen
der Ventemannen sit i dvalemodus

og framsynte flagrar dei Vise Menn
rundt i kvite kappar og leitar med stetoskop
og strålesyn etter teikn til liv.
Ventemannen måkar seg ei råk

gjennom uendelege korridorar,
nysnø og handlegater og håper
han held ut til livet går vidare
på den andre sida av jul.