Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





onsdag 29. februar 2012

307

(29. februar: Skottår)


















Det er skottårsdagen
i dag og vi har fått
ein ekstra dag
i det vonde året,
ein dag eg ikkje ville ha
fordi året er langt nok.

Men i går kunne kreftlegen fortelle
at cystene i lungene er under kontroll
og den som er i underlivet
har gått enno meir tilbake.

Eg er ei champagneflaske
som nokon har rista
før ho blei opna
og ein dag eg kom heim frå jobb
hang det ein pose
med eit raudt håp
på dørhandtaket. Eg veit ikkje
kven det kom frå,
men eg tenner det i dag,
for eg samlar på alle glimt
av lys.

Vi har fått ein ekstra dag
i dag og no skal eg opp
på åsane for å varme ansiktet
i sola og kjølne tankane
i vinden.

Vi har fått
ein ekstra dag.

tirsdag 28. februar 2012

308

(28. februar: Odins auge)
























Odin ofra det eine auget sitt
for å forstå fortida
og framtida
da han drakk av brønnen
til Mime.

I dag ville han kjøpt seg
eit digitalkamera for å sjå
verdas gåte med eit auge
gjennom ein speilrefleks.

Eg snakkar med døden.
Eg snakkar med hovudet
til Mime. Eg fangar pikslar
av røynda med det auget
som Odina ofra

fikserer synene
til tida og trur at eg veit noko
om verda.

mandag 27. februar 2012

309

(27. februar: Fotfeste)

Fotfestet kan vera avgjørande
for liv eller død.
Her om dagen fann eg
eit rådyrkadaver som gaupa
hadde tatt og gravd ned i snøen
i kanten mellom isen og skogen.

I dag fann eg åstaden
for drapet: ute på glattisen
hadde Bambi møtt døden
fordi dei glatte klauvene
ikkje fann feste,
mens dei mjuke gaupepotene
byksa lett over isen.

Livet har vorti glattare
og brattare
dei siste åra.
Det glepp rett som det er
under føttene av operasjonar,
medisinar, infeksjonar og prøvesvar.

Eg har lagt meg til
ein glidande gange og syg
meg fast til isen.
Eg er blitt ein mester
i å finne fotfeste i små sprekker
når eg skal opp.

Og røyner det skikkeleg på
tyr eg til klatretaug
og isbroddar.

søndag 26. februar 2012

310

(26. februar: Forsøk på å overskride)

Det er fristande
å røre ved den glødande sjøanemona
der ho svaiar i ein einsam vals
i straumen.

Ei rose er ei rose
er ei rose, men ei sjøanemone
er noko anna, ho gror rett på steinen
i eit anna element.

Det svir ein augneblink
i det eg stryk mot henne
og neslenålene trenger inn
i den kjenslevare fingertuppen

før ho trekker seg inn i seg sjøl,
beskytta mot mi velmeinte berøring.
Vi høyrer ikkje til
i den samme verda.

lørdag 25. februar 2012

311

(25. februar: Etter uveret)

Så stilna det av.
Ho har lært seg
å sette sprøytene sjølv
og vinden lyktes endeleg
i å flekke i filler
vindharpa frå Nafplio,
i å røske den spede røysta
ut av stemmen sin.

Ho har roa seg ned,
ler av vitsane våre
og sola skin.
Utan tingeling i brisen
er det likevel
ein fin dag.

fredag 24. februar 2012

312

(24. februar: Blodpropp)

Årstidene stemmer ikkje
med røynda.
Det er midtvinters
væskene stivnar, dreg seg saman,
dekker overflata med is
og skyt tæle innover
mot det varme jordhjartet.

No er morgonstien isfri.
Bilene badar i smeltevassdammane,
men blodet vil ikkje sleppe taket
i vinteren, pustar tungt
og koagulerer til ein propp
i lungene.

Eg tok på meg findressen
i dag og følgte ein gammal kollega
til grava. Vindbelgen herja
med kirketårnet
og blåste nesten anden
ut av orgelpipene.

Ho skal sette sprøyter
morgon og kveld for at blodet
skal strømme fritt. Å, nei,
vi kan ikkje puste fritt.

torsdag 23. februar 2012

313

(23. februar: Meldingar frå isolata)

Ho skreiv desperate
meldingar til meg mellom permar
av papp, på falsa sider
eg måtte skjera opp
med kniv.

Eg såg alltid etter ansiktet hennar
bak rutene  på kvinneavdelinga
på Gaustad, las alle dikta
frå isolatet og visste
at ho var der,
like ved meg,
og ville berre gi ho
mine svar som gjest
i røydomen.

Ho skriv desperate
meldingar til meg i dogga
når ho pustar på ruta.
Ho er isolert frå verda
fordi den kan vera smittsam,
for farleg for ho,
men eg er inkludert
i einsemda blant alle
som føler med meg.

Ho er stum bak det lydtette
glasset, forstår ikkje
at eg må lesa meldingane baklengs
og at dogga er borte
før eg får løyst koden.

Auga mine svir
av all stirringa.
Å gråte tener ikkje
til noko. Og Gunvor Hofmo
viste seg aldri
for meg.

onsdag 22. februar 2012

314

(22. februar: Eigenvekt)

I den eine vektskåla
ligg kvardagane,
i den andre
sjukdommen.

Sjukdommen veg alltid mest,
har størst eigenvekt,
og bringer verda ut av bane,
rotasjonen går feil veg
så sola står opp att der
ho gjekk ned
og det blir berre grålysing
og skumring, grålysing
og skumring

men av og til
blir kvardagane mine tyngre,
bikkar vektskåla
verda kjem i balanse

da fyller sjukdommen
på med meir,
veg alltid tyngst
og stansar
på natt.

tirsdag 21. februar 2012

315

(21. februar: Dette er berre ein prøve)

Testing / testing / testing
i dag fyller Harald og Guillermo
år, ein konge av eit land
og ein flyktning
utan land

testing / testing / testing
dette er berre ein prøve
for landet vårt:
bestått / ikkje
bestått, eg gløymer ikkje feiringa
da Guillermo og Sandra
blei norske statsborgarar

testing / testing, kanskje
kjem Kongen
eller enno ein flyktning
utan land mens vi går gjennom
vår private
testing / ein - to - tre:
CT

ein prøve i venting,
prøve i livet
vidare, prøve i livet
etterpå

etter at svara
har komi, etter
at vi veit det vi ikkje
veit no
etter at vi har fått vita
det
vi vil vita eller
det
vi ikkje vil vita

Testing / testing /
testing. Gratulerer
med dagen, dette
er berre ein prøve.

mandag 20. februar 2012

316

(20. februar: Hardhuda sjel)

Eg teller ned
dag for dag dette året
til endes

dette livet
som for lengst
har passert zenit,
har gjort meg til far
og bestefar

som teller meg ned
gjennom nye generasjonar
og lagerfører alt
eg har samla på

Eg har godt grokjøtt
i sjela
eg samlar ikkje på sår,
eg samlar på arr

og når eg har telt ned
til null
er det ei hardhuda sjel
dei lempar i ovnen,

fattar ikkje lett fyr,
men ulmar og brenn
lenge.

søndag 19. februar 2012

317

(19. februar: Fastelavnssøndag)

Det går ein liten straum
under skinnet, ei kribling
under huda

råka i isen
har blitt større, den blå
blå himmelen kikkar seg sjølv
i auget

og det svarte djupet
trekker seg inn i seg sjølv.
Det er ei lita glede

som tørkar vekk krembarten
etter fastelavnsbollene, smakar
på eigne krefter

og føler seg større
enn før.

lørdag 18. februar 2012

318

(18. februar: Det fyk på Eidsfjell)

Det fyk på Eidsfjell.
Fokket står frå nut
til nut som flagrande hår
på ein gammal skalle

dei djupe skorene
og dei svarte svåa stikk fram
frå tjafset og skal stå sånn,
evindeleg, utsett for frostsprenging,
flaum og ras

alt det har å sjå fram til
er eit par hektiske sommarmånader
med vekst og forplantning
og berre tanken
er nok til at det rødmar svakt

i solrenning og håp.
Og eg trur at dette
blir ein fin dag.

fredag 17. februar 2012

319

(17. februar:  Morgonrituale)

Daggryet har ikkje lyst
til å koma
det klamrar seg til landet
bak horisonten
bak åsen, Soria Moria
der det overnatta

men kjente mareritta
under madrassane
og sjekkar ikkje ut
før det må
før det blir bedt pent om...
viss ikkje hentar vi...

sette føttene
golvet /tenke på
å sette føttene
på golvet / overveie
å sette føttene på golvet /
bestemme meg for
å sette føttene
på golvet / sette føttene
på golvet.

Lurvegranene
ytterst  på åskammen
svaiar, men står,
dei og.

torsdag 16. februar 2012

320

(16. februar: Skrubb)

Det er grei skuring
men det svir
i sjela

sa gutten, han gjekk
på trynet.

onsdag 15. februar 2012

321

(15. februar: Linseskift)


















Tid for linseskift,
tid for å bytte
dei vasne glassmanetane
som skyggar for auga
med eit nytt, skarpt blikk
på verda

kvitte meg med belegget
av kvite saltrender i augnevippene
etter gammal gråt,
tid for å fokusere
gjennom progressive linser

samle lyset
i eitt punkt og sende
eit høgreist signal: eg ser
på dei kvite fjella
eg ser på den rufsete
skogen, eg ser
på den svarte råka,
eg blunkar linsene på plass
og ser meg sjølv
tydeleg

og veit at det er
som eg er.

tirsdag 14. februar 2012

322

(14. februar: Splitta personlegdom)

Eg ber ein framand i meg,
ein som eg ikkje forstår,
ein som har ragg på bringa
der eg er sart og sår.

Eg ber ein framand i meg,
ein som er vill og spontan,
overberande, fordomsfri,
der eg er full av fa'n.

Eg ber ein framand i meg
kledd i ein dyreham
som ikkje lar seg tøyle
der eg er veik og tam.

Eg ber ein framand i meg,
ein som står rak og steil,
berre eg sluttar å famle meg fram,
kan eg til slutt bli heil.

mandag 13. februar 2012

323

(13. februar: Alltid i nærleiken)

Du veit at eg har vori
her når du ser trugesporet mitt
i utkanten av synsfeltet
og vinteren. Nei,
eg er ikkje alltid til stades
men eg er alltid
i nærleiken.

Når du ser ut i vintergryet
ser du at eg
har allereie vori her
og sjekka ver og føre
og liv og helse.

Du veit at eg er den
som aldri søkk heilt til botns,
eg flyt oppå
dei djupaste drivene
for eg veit korleis
eg skal ta meg fram
gjennom vinteren
og nattemørkret med truger
og hodelykt.

søndag 12. februar 2012

324

(12. februar: Det lille livet)

Eg går med livet
i lomma,
har det alltid med meg,
men har ikkje tid
til å ta det fram
kvar dag

halde det i hendene,
kjenne litt på det
og seie: jøss,
du er eit fint liv,
eigentleg, lite
men lunt.

lørdag 11. februar 2012

325

(11. februar: Det daglige helvete)

Det skal så lite til
før smertene er tilbake
på scenen, eit sårskift
som skiplar slangane
er nok

smerten sagar sakte
med den sløve eggen
att og fram mellom dei avskorne
nerveendane, og den spastiske dokkeføraren
rykker i nervetrådane
og lagar stramme grimaser
og med buktalarstemmen
hermar han etter den trøysteslause
vinden og når medisinen

har avslutta forestillinga
sit publikum rådville,
for dei liker ikkje
det dei har sett.

fredag 10. februar 2012

326

(10. februar: Melankolsk monster )














Eg er den Avskyelege
Ektemannen, eg luskar rundt
i utkanten av sjukdomssoga
og set store, utydelege spor
men meg får dei berre
eit glimt av

eit melankolsk, mytologisk
monster, ei hufse som dukkar opp
utanom visitttidene,
pustar frost og depresjon
så alle skuttar seg
sjølv om dei ikkje ser meg
der eg går i eitt
med den slitte malinga

før eg forsvinn
ut på dei vide vegane,
blir borte i mengda
og einsemda

men alle veit
at eg er blaut om hjartet
og gret fullendte dikt
når eg gret.

Eg er den Avskyelege
Ektemannen, han
som ikkje er til stades
når han trengs, men dukkar opp
når han er uønska.






PS: Kjære bloggvenner og andre venner: Dette diktet handler ikke egentlig om meg, for jeg opplever å bli sett av dere i stor grad, og også av helsevesenet. Men jeg har i løpet av de siste åra fått høre om ganske mange som har det annerledes, så dette får være en påminnelse til oss alle om at det er mange som trenger å bli sett.

torsdag 9. februar 2012

327

(9. februar:  Nattleg reprise)

Det som er att av dagen
er ikkje større
enn at det rømmest
mellom hendene mine
i varmen av meg, ikkje større
enn at eg kan ta det med meg
inn på soverommet, opne vinduet
og om ein reisande ei vinternatt
kom forbi ville han kanskje sjå
eit lite dyr springe vekk
over snøen.

Så kan eg opne innsida
av auga og sjå bakover
på dagen og dagane og året
og åra og først når alt er sett
kan eg gå roleg inn
på den stille avdelinga
der kleda er kvite og stemmane
låge og den tomme stolen
ventar på meg.

onsdag 8. februar 2012

328

(8.februar: Gammal tørrpinn)



















Eg har lav i skjegget,
er beinskjør i kvisten,
har råte i ryggmargen, biller
i bringa og tyri
i tærne.

Eg har ei lavskrike
på skuldra, ein hakkespett
i hjartet og ei ugle
i skolten

så tru ikkje
at eg ikkje kan synge,
at det ikkje bankar her inne,
at eg ikkje har utsyn.

Og enn så lenge
er eg grønn
i toppen.

tirsdag 7. februar 2012

329

(7. februar: Cellegift - ny runde)

Ho har angst
for sjukehus

dei siste fem åra
har ho vori innlagt på fire
av dei, behandla
av eit tjugetals legar
og pleia av eit hundretals
sjukepleiarar

ho har blitt skopert
i alle endar, har tatt utralyd,
MR, CT og lungerøntgen,
blodprøver og urinprøver,
fått skori bort delar av kroppen,
blitt drenert med rør,
brent med laser, drept
med gift
og behandlinga har vori,
etter tilhøva,
vellykka. Likevel

har ho angst
for sjukehus.

mandag 6. februar 2012

330

(6. januar: Om sin eigen akse)

Tankane har ikkje vori heime
i hovudet og kroppen har vori ute
av sitt gode skinn
i lang tid no.

Og dagane går
om sin eigen akse der dei sit
i godstolen og ventar
på nettene som ligg i senga
og søv.

Jorda spinn og rundt seg sjølv,
og her på våre breiddegrader
rasar vi austover
med to hundre meter
i sekundet. Ho

flyttar seg ikkje,
ventar på at tankane 
skal gå i seg sjølv.

søndag 5. februar 2012

331

(5. februar: Ny dag. Nye vanskar)

Langt heimefrå. Uvant seng.
Berre ukjente som eg skal føle meg fram blant.

Ny dag. Nye vanskar.
Det er alltid noko som ikkje virkar

som det skal, smertene som er der
likevel, drenet som lek

så eg ringer heim for å høre
kva som har gått galt

no. Nei, eg kan ikkje
koma heim.

Eg er ein blind mann og peivar
rundt meg med stokken

tolkar berøringa med hjartet og håpar
eg ikkje knuser noko.

lørdag 4. februar 2012

332

(4. februar: Noen ganger er det ålreit)

Leie på ein motvillig
dølagamp. Det er sånn livet er,
av og til, men tankane mine
er bare her

og ikkje hos andre
vanskelege ting, her
hos seks hundre kilo hest,
seks hundre dampande, prustande
kilo som slenger meg til himmels
om han vil.

Og dette skal eg tøyle,
dette skal eg vise
frå si beste side.

Han kastar på fakset
mens dommarane mumlar
og klør seg i skjegget
og drøftar framdrifta.

Det er sånn livet er,
av og til, at det er andre
som dømmer oss
nord og ned.

fredag 3. februar 2012

333

(3. februar: Still-leben)

Åsane ristar av seg snøen
som ein raggete hund,
og luskar nedetter dalen.

Av og til trur vi at alt står stille
til vi ser oss rundt og oppdagar
at det er vi

som sirklar som kalde måner
i bane rundt vår eigen navle.
Vil du vera med

så får du stryke den raggete hunden
med håra
og henge på.

torsdag 2. februar 2012

334

(2. februar: Svanesangen)

Ein engel
har falle til jorda,
dungar med kvite fjør
ligg ved randa mellom land
og is og ein avriven
vengeknoke
med stive svingfjør har sopa
snøen før han stilna.

Det er vel reven
som har tatt ei sjuk
svane, men i desse tider
ville det ikkje forundre meg
om ein engel fall
til jorda.

onsdag 1. februar 2012

335

(1. februar: Eg snur kalenderbladet)















Hjartet mitt har vori på rømmen
ei god stund no,
stakk av
på grunn av omfattande omsorgssvikt
og bekymringsmeldingar
til hjartevernet
utan resultat.

Eg har ikkje hatt tid
til det, har hatt nok med å halde tankane
heime for dei er meir utagerande
og kranglevorne.

Da eg begynte å leite
etter det, fann eg små diktspor
og bekymra folk som sa
at dei hadde sett glimt av det
og at dei trudde
det ikkje hadde det så bra.

I morges fann eg det att.
Eg kjente det att i ein draum
om eit fiskevatn på vidda,
det rørte meg med ein fuktig hundesnute
og dukka fram på februarsida
av kalenderen med bildet
av gutten til bestefar
som blir fire år i morgon.

Og eg la meg godt inntil ho
og varma oss begge
før eg stod opp.