Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





tirsdag 31. januar 2012

336

(31. januar: Morgonmåne     (til Marius))

Trøytt morgonmåne på veg heim
frå nattskift. Sigen
subbar han åsen, kan snart
trekke skogen over seg
og sove.

I går kveld sjekka han gjestene inn
på dei respektive romma sine,
nokon hadde tinga i god tid, nokon
kom hastande i siste liten,
nokon kom seg aldri i seng,
for å sove, i det minste. Han
veit det meste og anar
resten for han gjekk rundane sine
natta igjennom

passa på dei med svake hjarte
som skalv i søvnen
og dei med dei sterke

satt bak desken og duppa
før ein og annan telefonen bad
om drikke eller klaga på bråk
så han måtte banke innstendig
på ei dør og be livsgleda
dempe seg.

Trøytt morgonmåne har snudd
døgnet og kan ikkje tenke seg
anna tid.

mandag 30. januar 2012

337

(30. januar: Helvetetskartet)

Det kunne vori eit kart
over stjernehimmelen
med stjerntåker, supernovaer
og planetar, men det er eit kart
over helvete
med utflytande skyggar
av arrvev og kontrastvæske-
lysande tumorar
på eit CT-bilde av lungene.

Det kunne vori astronomen si glede
over dei fantastiske mulegheitene,
men det er onkologen sin tristesse
over framtidsutsiktene.

Vi lyttar, tause,
lærer og forstår og kapslane våre
har komi ut av bane.
Vi blir sugd inn
i kvart vårt svarte hol
mens bakkekontrollen kallar
og kallar og berre sporadisk
oppnår kontakt.

søndag 29. januar 2012

338

(29. januar: Den store jeger  (fritt etter Claes Gill))

Den store jeger mønstrar i kjøleg ro
sine hender

lar seg ikkje styre av blodgir
eller medkjensle

jaktar med skalpell og lasersikte
cellegift og nervegift

får ikkje alltid rein siktelinje
og må la byttet gå.

lørdag 28. januar 2012

339

(28. januar: Etter at det verste er over)

Det såg så sterkt
og friskt ut, dette treet

grønt
i baret, symmetriske
greinkransar, rett
i toppen

det stod både Cato
og Dagmar og Emil av,
men i natt
kom det eit lite
vindgufs

og la det over ende.
Var ikkje budd,
eller var det retninga?

Når eg tenker over det
var det litt mykje tørrkvist
nederst og nordvendt
voks det skjegglav og bladlav
og ulvelav og kartlav og steinlav
og ymse anna.

Eg får hente motorsaga,
det blir god ved
sjølv om det er rote
i margen.

fredag 27. januar 2012

340

(27. januar: Time-out)

Vi la av oss kvardagshammen
og sjukdomsskrotten
og kledde oss i kjole og svart
dress. Time-out.

Middag for å feire
ein ny doktorgrad i studier
av det vonde i verda, 
men  for oss eit lite ormehol
mellom verkelegheitene,
ein relikt av gamle, arabiske tradisjonar
av akademisk og teoretisk form

og vi lytta til talane
og vi løfta glassa
og vi utveksla titlar
så vi ikkje skumpa
for mykje borti
kvarandre og skipla
dei statiske posisjonane.

Vi la av oss kvardagshammen
og stoppa tida.
I sekretariatet følger dei reglane
for spelet.
Snart bles dommarane
oss i gang att.

Vi har fått time-outen vår,
no står det berre om seier
eller tap.

torsdag 26. januar 2012

341

(26. januar: Sorghovud)

Doktor eg treng
ei sjukemelding, dessverre
å vera pårørande
er ingen diagnose,
du er frisk som ein fisk ja faktisk
friskare enn dei fleste fiskar
på din alder

men doktor det er så tungt
å reise seg å stå å gå
det er fordi du har
eit sorghovud
litt større enn dei fleste
men heilt normalt

men det er viktig å trene
spise riktig og sove godt
doktor eg... boy
you're gonna carry that weight
carry that weight a long
time, men hugs

at den vekslar med
golden slumbers
fill your eyes, smiles
awake you when you rise
song the Beatles, det
er den beste medisinen
eg kan foreskrive
seier doktoren.

onsdag 25. januar 2012

342

(25. januar: 20 minus)














Det kvitblåe landskapet
går i seg sjølv,
trekker seg saman
så det er uråd å finne ei åre
å sette ein kanyle i, uråd
å sette våren intravenøst.

Ho sit inne med varme-
pumpa på full guffe, driv
varmen rundt i det vesle kretsløpet
mellom senga og godstolen,
men frys likevel.

Eg går ute i det store kretsløpet
og kikkar opp på den rosa sola
som hutrar på fjelltoppane.

Eg trekker skinnhuva
ned over ørene
og har ikkje mykje varme att.
Eg får halde på den eg har,
til så lenge.

tirsdag 24. januar 2012

343

(24. januar: Han som går omvegar)



















Eg er redd
døden, den langsame
døden, han

som har så god tid
at han kan halde seg ute av syne
og gå omvegar

og avvegar
for å koma fram, dit
som berre han har tenkt seg

utan store fakter tar han frå meg
ein etter ein av dei som har gått
saman med meg

når kvalmen krøker
ho og smertene skjer
og søvnen overmannar ho

ser eg meg rundt
for å sjå om det er han
som har kome fram

før meg, han
som etsar hol i landskapet
og viskar ut kartet

til eg står aleine
og har ingen stad å gå
utan han.

mandag 23. januar 2012

344

(23. januar: Liksom-leiken)

Eg liker å brøyte løype.
Det er det ultimate sjølvbedraget

når snøen når meg nesten
til knes og eg kan kalle meg

Fridtjof, Roald, Børge, Erling
eller Lars og innbille meg

at eg ikkje veit at eg går
på ein gjensnødd skogsbilveg.

Feberen er borte og ho
blir betre for kvar dag

da treng vi ikkje tenke på den sjukdommen
som lagar all dritten.

Når eg har brøyta lenge nok
snur eg og går tilbake

i mine eigne spor.

søndag 22. januar 2012

345

(22. januar: Tenkefri dag)

Måke snø måke
snø måke måke
snø snø måke
måke måke
snø måke snø.

Dei prosaiske dagane er gode
tenkefrie dagar
når musklane sine repeterande rørsler
dikterer hjernen.

Måke snø måke
snø måke måke
snø snø måke
måke måke
snø måke snø.

Etter dei prosaiske dagane
kjem dei prosaiske nettene, draumefrie,
fulle av snø og søvn
som daler stille ned.

Måke snø måke
snø måke måke
snø snø måke
måke måke
snø måke snø.

lørdag 21. januar 2012

346

(21. januar: Nattegjest)

Søvnen er ein sporadisk
gjest, stikk innom

som snarast
sansar ikkje, dansar
ikkje, ansar han ikkje
før han plutseleg er borte

har sett døra på gløtt
så draumane aular inn
med alt pikkpakket sitt, alt
juggelet og alle dei øydelagte
dagane. Av og til

kjem han att, feier dei ut
og set seg stilt
på sengekanten

enkelte gjester er meir velsedde
enn andre.

fredag 20. januar 2012

347

(20. januar: Når gode råd er gratis)

Det hender faren min stikk innom
for å hjelpe

eg får ikkje start, pappa, seier eg, batteriet
er flatt. Da får vi finne ein liten unnabakke
og skuve deg i gang, legge kreftene til
og kickstarte deg

av og til kjem eg ikkje opp kneika,
står berre og spinn
du får ta av deg jakka, seier han,
og legge den under drivhjula, men da
riv piggane hol i den
kva er viktigast, at jakka di er heil
eller at du kjem deg opp
og over kneika, seier han

og når det hender at bremsene sviktar
og nakkemusklane verker og eg føler
at eg ikkje greier svingen i botnen
av bakken seier han du må tvangsgire ned
ned, seier eg, det går til helvete, ja,
ja, seier han, det kan så vera men
du er gammal nok no

til å lytte til gode råd
du må hugse eg døydde
av kreft i åttini.

torsdag 19. januar 2012

348

(19. januar: Jordfeil)

Eg lir av jordfeil
for midt i Leopold Bloom si vandring
gjennom Dublin og livet sitt
eller ei utlegging om forskjellen
mellom mediepositivisme
og mediedeterminisme slår eg over
på båtpuss og fjelltur
og om ho greier å få dusja
før ho må legge seg nedpå igjen

og eg lir av himmelfeil
for mens eg går morgonturen
med hunden min tenker eg gjennom
artikkelen om IKT og autentisk
situert læring og lagar
eit dikt

det er ikkje lett å vera
der ein er.

onsdag 18. januar 2012

349

(18. januar: Og eg liker det ikkje)

Ho blei sendt heim frå sjukehuset
i går

og eg liker det ikkje

for ho går som ein gammal cowboy
som ikkje har vori ute av sadlen
på tre veker og ho har eit batteri
av medisiner med seg
Xeloda for kreften, Afipran og Stesolid
for kvalmen, Penomax for infeksjonen
og Paracet og Tramadol og Voltaren for smertene
og Apodorm for å få sove
om ho treng det

og eg har ein klump i magen

ho har ekstra nefrostomikateter-
posar med seg og ekstra tuber og koplingar
og hefteplaster og ho skal ha heimesjukepleie
ein dag i uka og CRP'en
har ikkje gått heilt ned

og eg har ein kveitekrok i brystet
og eg liker det ikkje.

tirsdag 17. januar 2012

350

(17. januar: Om måne & roser)

    I

Nymånen skjer morgonkvisten
av furuene oppe på åsen
før han tar dagen.

Kvass, men matt i eggen
gir han for dårleg lys
på morgonstien min. Det er

som ellers i livet,
eg får heller tenne hodelykta
og skrive eit dikt.


    II

Hvite roser fra Athen var ein gjengangar
i Ønskekonserten i barndommen min.

Seinare song vi den i Theodorakisforstillinga
på samfunnshuset, eit lokale

eg forbind meir med slagsmål og blåveisar
enn kvite roser, og seinare

flytta eldstesonen vår til Athen
og da vi besøkte han fann vi rikeleg

med kvite marmorfliser, men ingen roser
og var nøgde med mandeltre og olivenlundar.

I blomsterbutikken har dei roser
i alle fargar og sjatteringar

men det er kanskje ikkje tilfeldig
at eg troppar opp på kirurgisk avdeling tre

med ein stor bukett kvite roser
frå Mester Grønn.

mandag 16. januar 2012

351

(16. januar: Ving skøyter, modell Ballangrud)



Nå, nei, han får ikkje tak
på meg, no heller,
den svarte botnen.
Det er blank nyis
og eg glir med kvasse skøytejern
på verseføttene over det stinkande
slammet, det rotnande dynnet, den sugande
gjørma og søkkestokkane
med dei slimete beingrindene sine
og eg veit kvar råka er
og eg veit kvar straumålen går
og eg glir over åthola
i suveren forakt
og eleganse.

CRP'en
              er
                  på
                       veg
                              ned
og vi glir trygt inn
på den gråkvite gammelisen,
livet og eg, snublar litt
i ruglene, men kjem oss velberga
i land.




søndag 15. januar 2012

352

(15. januar: Hjelpemiddelsentralen)

Eg skal vera din stav
og støtte, dine krykker,
din gåstol og rullator,
dine truger og isbroddar
i god..., nei, i vonde
dagar for i dei gode
får du stø deg sjølv
og andre.

Kjærleiken er ikkje
for amatørar.





                                                                                   amatør

lørdag 14. januar 2012

353

(14. januar: All den gamle skiten)

Vinden har herja fælt
med trærne
i det siste
røska laus tørrkvist og dauskot
og skjegglav og tomme
frøkongler

slengt det frå seg
i sporet så det luggar
under skia.

Greit nok i motbakken, da
gir det sikrare feste,
men når den gamle skiten luggar
i unnabakken
er det like før
eg går på trynet.

Det har lugga
for ho, og, i det siste,
men no
renn bakteriane daude
ut gjennom avløpet
og slangane slepper kvelartaket
på ho.

Det blir kjørt opp
eit nytt spor
og all den gamle angsten
og mareritta og tankegodset
blir karva ned i snøen

og gliden
blir berre betre
og betre.

fredag 13. januar 2012

354

(13. januar: Sorga)

Sorga er alltid
med meg.

Når eg går mot lyset
heng sorga over dei som forsvann
att i mørkret
og klynkar:
bli
hos meg
i det som har vore.

Når eg går frå lyset
spring sorga over dei som forsvinn
føre og kviskrar:
gå med meg,
her
er vegen
til det ufattelege.

Berre når eg står
midt i gleda
kryp ho saman under føttene mine
og gjør seg usynleg.

Sjølv da står eg
på utrygg grunn.

torsdag 12. januar 2012

355

(12. januar: Erkjenning)

Før kikka eg opp på stjernene
og visste kvar eg skulle av
om det var på umerka vidder
eller det opne hav.

No er det så tett med skyer
at no har eg nok med å sjå
meg om etter skjer og grunner
og stien eg vandrar på.

Eg vande meg til å bere
for andre som seig i kne,
eg har så mange å verne
som treng og fortener det.

Da først eg fekk jobb og hyre
da visste eg godt kor eg for,
men no treng eg hjelp til å styre,
ei hand på mitt ratt og ror.

For eg har blitt vant med å falle
for livet og slå meg stygt.
No treng eg at andre lyser,
eit fyr eller fakkel og lykt,

onsdag 11. januar 2012

356

(11. januar: V for Ventemannen, eller: Etter nok ein dag å ha kjørt i fire timar, 240 km, etter arbeidstid for å vera på sjukebesøk i to timar (ref. visittidene ved kirurgisk avd. III))

Eg er Ventemannen, zombiehelten
som kan vente ut alt og alle,
kongen av Venteromma,
vaktaren av Visittidene,
meisteren av Tolmodet
og guruen av Åndeleg Fråvere.

Eg er i den uendelege tida
med pasienten som ventar på time,
eg er i evigheita ved sida av senga
før ho vaknar av narkosen og mens ho duppar
frå og til av smertestillande
og når ho er nærverande nok
til å be om svar som ikkje kjem
før på dommedag.

Eg er i den andre enden av telefonen
og formidlar verkelegheita vidare, eg er
forbrukaren av infrastrukturen
og er i limbo
når eg kjører mil etter mil til og frå
legetimar, undersøkingar, sjukeleie
og livet mitt
er sett på vent, eg har trykka
på pauseknappen og nyttar hurtigspoling
når eg får eit høve.

Av og til møter eg andre
ventemenn og -kvinner i korridorar og på sjukerom.
Vi kjenner kvarandre på stilla,
roen og det nesten synlege
nærveret. Vi seier fint lite, men nikkar
kanskje til kvarandre og veit
at det berre er vi
som kan vente lenge nok
til å arve jorda.

tirsdag 10. januar 2012

357

(10. januar: Sånn om morningen...)

Når eg tenker
ein tanke
så kjem ein ny tanke
og skubbar han vekk
og når eg tenker den nye
tanken så kjem enno ein
tanke og skubbar og så
kjem ein tanke og ein tanke
og ein tanke til eg er tom
for tankar og når eg søv
vaknar eg
av at eg drøymer
og når eg sovnar att drøymer eg
og vaknar og sovnar att
og drøymer til eg er tom
for draumar og vaknar

og når eg er vaken
vil eg berre sovne
frå tankane mine
og når eg søv
vil eg berre vakne
frå draumane mine.

mandag 9. januar 2012

358

(9. januar: Omskriving med to do)

Ho ligg i senga
eg underviser afghanske flyktningar

med intravenøs antibiotika og væsketilførsel
om det norske skolesystemet

ho ligg på operasjonsbordet
eg spelar innebandy og spring

dei skjer hol og tømmer ho for våg og verk
som ein tulling etter ein liten ball

ho ringer meg, sliten, men
eg luftar den dansande hunden

operasjonen har vori vellykka
løftar føttene litt høgare, eg og.

søndag 8. januar 2012

359

(8. januar: Trist vers)

Ho låg stille i senga,
så opna ho auga, sakte
og streid med å feste blikket
men gradvis brakte
det verda tilbake til ho:
ho såg meg, ho såg
eg var sliten og veik der eg stod.
Eg grein
da eg reiste frå ho der ho låg
og hjertet mitt sank
og sank
og sank
som ein stein.

lørdag 7. januar 2012

360

(7. januar: Til Dr. G. Ernst rørande samfunnsrekneskapen)

I dag har eg berre etthundreogseksti
kilometer å kjøre,
sist var det tohundreogførti og gangen før det
var det trehundreogførti kilometer,
men da var det sommar.
No er det vinter og isete.

Dei snakkar lite om dei pårørande
når dei diskuterer sjukehustilbod, vi
som ikkje har rett på fri
frå jobben, men må kjøre langt
og lenger enn langt,
kvardag som helg, til alle
døgnets tider,
på alle slags vegar og føre.

Vi kjører med hjertet
i halsen fordi det er glatt
og vi ikkje veit kva som ventar oss
når vi kjem fram. Kor alvorleg
er det? Kan vi kjøre roleg heimatt
i dag før vi kjører den samme vegen
i morgon?

Det kjem ikkje fram
i samfunnsrekneskapen kva det kostar
i private bilutgifter og forureining
og tapt produktivitet. Den
rekneskapen inngår ikkje i talla
til sjukehusstyret.

I dag slepp eg med toogeinhalv times kjøring
for å sjå korleis det står til
med ho.

torsdag 5. januar 2012

361

(6. januar: Dem omsynslause dialektikken)

Ho har talt i tunger
og på den tredje dagen
blir det bestemt at ho skal leggast inn
for å helbredast.

Eg får telefonen midt i
Ibsen sine oppdikta, historiske drama
og får nok med mitt eige, erfarte.

Hendene dirrar lett
på rattet når eg kjører heim
og når eg pakkar
det ho vil ha med seg og det eg
kjem på. Heldigvis
vil ho ha sminkepungen med.

Og det skin i sola.
Og det glitrar i snøen.
Og det blenker i fjorden.
Og det er den finaste dagen
på lenge.

362

(5. januar: Lyset går/kjem)



I det eg kjører over brua
går lyset ikkje fordi
det blir mørkt
men det er gatelyktene
som slår seg av
fordi det er lyst nok
til at eg kan finne vegen
sjølv. Ho har nesten ikkje feber
i dag og har berre kasta opp
ein gong.

Hendene ligg stødig
på rattet når eg kjører
på jobb.

onsdag 4. januar 2012

363

(4. januar: Hey, hey, I saved the world today)

Ho har kasta opp i heile natt.
I går kom ho heim frå sjukehuset
og sidan har ho kasta opp, brekt
seg, vrengt magen for edder og galle
og krypi skjelvande til sengs att.

Ingen av oss har sovi stort
og alt eg kan hjelpe ho med
er å pakke dynene godt rundt ho og gi ho
eit glas vatn som ho slepper i golvet
så glasbrotta spreier seg ut over golvet, store
og ufarleg og små, sylskarpe taggar
som bit meg i fingertuppane.

Hey, hey, syng Eurythmics
på radioen, I saved the world today.
Eg kan ikkje eingong redde ho
som er like ved meg, berre vera
her om det skulle bli bruk for meg.

Korleis takla du det, Annie Lennox,
da du fikk kreft, sang du berre vidare
på trass the bad things gone away?

Det finst ikkje nokon materie
som har høgare eigenvekt
enn sjukdom.

tirsdag 3. januar 2012

364

(3. januar: Den første skal bli den siste)

Så reiser den siste
som har vori heime
på juleferie

den gamle "puinn"-trøya mi, sjela
er så morken
og holete at det er så vidt
ho heng saman

ho egnar seg best til pusseklut
eller golvtue

likevel kler eg ho på meg
og hevdar: ho held
lenge enno

den eldste er den siste
som dreg -  det er berre
erase
and rewind

mandag 2. januar 2012

365

(2. januar)

Sjukdomssekken set eg att heime,
samvitet legg eg att på kommoden,
eg tar på meg jobben og PC-bagen.

Så mye lettare
den virtuelle verda er
enn den verkelege.

Eg skjems.

søndag 1. januar 2012

366

(1. januar: VONDT ÅR)

1.
Hurra hurra hurra dette
er den første dagen
av eit nytt vondt
år

vi har feira med fyrverkeri
og champagne og godt
nytt år til alle at dette
er eit nytt vondt
år

la tømmermennene gjøre jobben sin
før kirurgane slepper til
for å halde fram der dei slapp
med å seie at dette
blir eit nytt vondt
år

eit skottår med ein ekstra
vond dag eg teller sakte ned
frå trehundreogsekstiseks


2.
Tungt skydekke og lett
snøfall dekker til fjoråret
ser ikkje fjellet ser ikkje
åsane ser ikkje blindholka
ser berre det nærmaste
trærne stien eg går
kvar dag tre rådyr
og eit ekorn har kryssa vegen
min og ytterst på odden møter eg
sporet etter ei einsleg gaupe
og slår følge med faret hennar
tilbake