Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





mandag 30. april 2012

246

(30. april: Hovudpine)

Av og til
blir hovudet for lite
for tankane
dei bankar og bankar
for å sleppe ut
men alle sansane
slår innover
hørsel syn og varheita
i fingertuppane
samlar på alt
pressar det saman
men det finst ikkje ei katteluke
i hjernen som slår
begge vegar
hald fred hald fred
der inne
for snart går fleire tankar
i fella så de får dele
på den vesle plassen
som finst.

lørdag 28. april 2012

247

(29. april: Hakkespett-tromme)























Hjartet mitt er ei tromme
for hakkespettar som øver
på kommunikasjonens kunst
i tilfelle straumbrot

sender interne meldingar i kode
og plystrar skjerande
med alpelua på snei

om eg består prøven,
om eg er frisk i hjartet,
får eg kan hende lov til å vera
ei slik hakkespett-tromme

om eg har biller under barken
og er mjuk i margen,
hakkar dei seg inn,
holar dei meg ut

til reirplass
for nytt liv.

248

(28. april: Rullesteinen bekjenner for bårene)



















Eg snudde meg rundt
og møtte meg sjølv,
eg snudde meg atter rundt
og møtte, i same sekund,
dei same auge,
den same munn,
eg snudde meg rundt
enno ein gong og møtte
meg sjølv og meg sjølv
og meg sjølv
og no veit eg for visst:
eg er rund!

Dei snakkar så lett
om dei store ting
som pyntar på makta sitt bord.
Dei glitrande, velforma ord,
trillande runde,
gjør mannen stor
mellom dei store, dei speilar
han sjølv og han sjølv
og han sjølv
der han mumlar
i rullesteinskor.

Eg snudde meg rundt,
gjorde framme til bak
og snudde så baksida fram
og fann ingen skilnad,
no veit eg til sist
at framme og bak
er same sider
av same sak.

fredag 27. april 2012

249

(27. april: Dele sorga)
























Sorga mi er stor nok
for meg

men for lita
for verda

summen av all sorg
lar seg ikkje dele

i einskilde faktorar,
for å forstå ho

må vi synge,
saman.




Den 26. april song 40 000 menneske "Barn av regnbuen" på Youngstorget, vi song den i kantina, og ellers vart den sunge over heile landet.

torsdag 26. april 2012

250

(26. april: Når gråten tar meg)


















Også eg er ein del
av vatnet sine metamorfosar.
Eg er eit mellombels reservoar
for vatn på veg
frå ei form til mange,
eg demmer opp
for stillingsenergien
før eg frigjør den
som rørsle.

Eg fangar vatnet
i eit eroderande landskap
med skuringsstriper og rullestein
og løyser opp noko av meg sjølv
og lar vatnet formidle det vidare
til ei verd
som ikkje kjenner att meg
i eit einaste molekyl
eller ionebinding
som går inn i ein ny metamorfose,
ei stri elv, ein fjordsjø
før det når havet
for å stige til himmels
som damp, men håpet om kvile
kondenserer til dropar
og regn og snø
og eg gret over meg sjølv
utan å ane
kven eg var.

onsdag 25. april 2012

251

(25. april: Nåde)



















Nåde? hørte eg ofte
ein stemme ovanfrå
spørre i skolegården.

Og ofte måtte eg krype
i søla fram til korset
og be
om nåde.

Men av og til
trassa eg tårene, beit
tennene saman om nederlaget
og slåst mot overmakta

til ein lærar eller den sterke
kompisen kom meg til unnsetning
og redda meg frå underkastinga,
men ikkje skamma.

Etterpå
leita eg etter ein veikare
eg kunne gruse
for å tilby nåden min.

No
finn eg ingen
veikare.

tirsdag 24. april 2012

252

(24. april: Anders Behring Breivik forklarar seg i retten)


Parykkmakaren
leitar etter det hovudet
som passar
til parykken.

Eg smett sidelengs
mellom regndropane,
utan skygge.
Likevel
blir eg blaut.

Det er vi
som må passe
til røynda.

mandag 23. april 2012

255

(21. april: Når du kjem heim)

Lys i rommet




















Lat som du aldri har sett meg,
kyss meg som om eg var ny,
gransk meg og kjenn meg og prøv meg
og grip alt det eg har å by.

Men ta det no,
ta det no,
vi har ikkje voner å miste.
Ta det no,
ta det no,
før draumen brått blir den siste.

253

(23. april: Etter hingsteutstillinga)

Frå hingsteutstillinga på Stav 2012



















Viss dei berre visste
hadde dei ikkje
latt seg temme.

Viss dei berre visste
hadde dei spent musklane,
rivi seg laus og rømt

heller levd ein sommar
i skogen for å svelte i hel
til vinteren

enn å la seg dømme
og kastrere
av ein sjølvbestalta hop

av karar og kvinner.
" Nå siste reisning mig forestår",
ville Wergeland sagt

for det blir omtrent det samme
for nokre av oss.
Viss vi berre visste.

søndag 22. april 2012

254

(22. april: Feilvare)

Eg trudde det var ein sprekk
i speilet,
men det er eg

som held på revne
og rakne.
Eg rømmer unna
for å få fred

frå meg sjøl
og livet mitt, men same kva
eg fyller meg med

lek det frå sprekken
i godset
eg er støypt av.

Eg skal ikkje skylde
på forma eller råstoffet,
men ein eller annan stad
i prosessen

vart eg til feilvare,
toler ikkje lang tid
med uvøren bruk.

fredag 20. april 2012

256

(20. april: I sjukesenga)


Du er eit mørker
i den kvite senga.

Når eg går inn
i deg

må eg bevege meg
forsiktig

det er lett å snuble
i noko, lett å knuse

noko og gjenferda
streifar gjennom minna.

Du lukkar auga
og eg ser

ingenting
i dette store mørkret.

torsdag 19. april 2012

257

(19. april: På stumpane)



















Ny dag.
Ny infeksjon.
Ny innlegging.
Feberriene flakkar
over andletet hennar
som aprilbygene piskar
det skjelvande landskapet.

Ny dag
og eg veit ikkje
kva eg skal gjøra
med tankane mine.
I søvne er dei vakne.
Om dagen
går eg på stumpane
og snublar i dei.
Eg er redd.

onsdag 18. april 2012

258

(18. april: Eg trekker garn saman med Sharif)

Hendene brenner
etterpå
etter at dei har feia
aprilsnøen av tofta,
garna er trekte
og ørreten er sløya.

Hjarta brenner
etterpå
etter flukta frå krig
og forfølging
i ein fjorten fots båt
over Marmarahavet.

Hjarta og hendene
brenner etterpå
når vi snakkar saman
om det vi har gjort.

tirsdag 17. april 2012

259

(17. april: Dagen etter)


















Dei står midt i straumen
og sluker tida
som om dei ikkje kan få nok av den.

Dei har så vidt begynt
på livet men lever det
som om det snart tar slutt.

Vi står ved sildrebekkane.
Dei innskrumpa skrottane våre,
er i ferd med å renne tomme

for tid, men vi bryr oss knapt om
å slukke tørsten og fuktar leppene
med ein eddiksvamp.

Dei er dei unge,
dei hadde tida heilt til den
vart tatt frå dei.

I går stilte dei tidstjuven
for retten, og vi skal dømme han,
vi som har latt tida vår

drive forbi og søkke til botn.
Det er ikkje vi
som skal dømme.

mandag 16. april 2012

260

(16. april: Frase)

Jo, takk, det krabbar
framover og deretter
kan vi lære å gå.

søndag 15. april 2012

261

(15.april:  Titanic - hundre år etter)


















I natt gjekk Titanic ned,
men vi heldt oss flytande

i lystig lag med gode vener.
Det var ikkje den bratte baugen

som senka det synkefrie skipet,
men optiske illusjonar

og den blaute buken.
Vi har langt att å segle

men har erfart at leia
har sine optiske illusjonar

lungelegen i utkikken på brua
som ikkje såg dei mange, små cystene

og har gitt kapteinen ein stri tørn
med å manøvrere i ureint farvatn

men vi kan ikkje gjøre anna
enn å leva så frimodig som råd

og kontinuerlig bemanne
lensepumpene i rommet.

lørdag 14. april 2012

262

(14. april:  Etter morgonturen)
Morgonlandskapet mitt: Norefjorden & Eidsfjell



















Eg har skogen på skinnet,
havet i hovudet,
berget i bringa.

Eg kjenner flettverket av bar
og kvist røre og rispe meg,
auga mine held underlaget beint
med horisonten sine gyroar
mens berget held ryggen rett
når livet buttar.

Eg har gått så mykje
i gammalskog, fjellbjørkekjerr, klunger og kratt,
eg har rodd og kjørt frå øy til øy
i fjordar og sund, på ope hav,
eg har vandra trelause vidder
til kroppen verka og klatra
 i stup og skorter til fingertuppane vart såre

og eg veit at å kjenne seg i eitt med naturen
er ein romantisk ide.
Realisten i meg kan berre beklage,
det er faktisk slik eg kjenner det.

fredag 13. april 2012

263

(Fredag 13. april: Raudlista art)


Det er ulykkesdagen,
ikkje før har Jesus stått opp att
før den nest verste fredagen
av alle fredagar
trugar oss med alle farane
som verda har å by på.

Vi trur
på Snåsakallen og englar,
men fryktar ikkje svarte kattar eller stigar.
Vi engstar oss
for mislykka kopling
til det trådlause nettverket
og nye datavirus.
Vi passar ikkje på
å dekke til fjorten ved bordet,
for vi er aldri
så mange saman.

Det må vera eit paradoks
at folk før i tida
frykta fysisk skade og smerte
mens vi fryktar brudd
i den virtuelle kontakten
med menneskja.

Vi går til aksjon
for å berge bortgjømte forekomstar
av ulvelav frå utrydding,
men bryr oss ikkje om
at den verkelege kontakten
er ein raudlista art.

torsdag 12. april 2012

264

(12. april: CT-bilde)
av Hieronymus Bosch























Ho ber ein imploderande
stjernehimmel inne i seg.
Dei lysande klumpane
trekker seg inover i seg sjøl

til dei blir harde skall
rundt svarte hol og føder
ei stjernetåke på ein skjerm
av led-lys, eit stjerne-

bilde av Hieronymus Bosch
der menneska liknar dyr og dyra
liknar mardraumane våre
på eit kart som viser vegen

til vadestaden ved den svarte elva,
men ikkje vegen derifrå.

onsdag 11. april 2012

265

(11. april: Grevling i hagen)

Hallo, der! Eg er grevlingen
som oppsøker søppelkassene
og rotar i innvollane
til sivilisajonen

eg er arkeologen
som spar fram meire møkk
og legg kongelege ettermæle
på dynga

eg er psykiateren
som bruker ordet som skalpell
og giljotinerer gammalt draumegods

kvar bidige demringstime
lufsar eg gjennom bakhagen din
og fortærer skuldkjensle,
forboden frukt og anna nedfall

og forfall. Eg er grevlingen,
stuntmann og gravrøvar,
ryddar opp etter regjeringar
og rovdyr, klar til å overta regien

for mitt eige heltedømme

tirsdag 10. april 2012

266

(10. april: Sørpe)

















Fjorden og himmelen
surmular
gjennombløytte av sørpe,
slaps og sklett.

Eg spinn i motbakke
og sklir på flatmark
med sommarmønster
i sålen.

På slike dagar kjem ikkje lyset
ovanfrå, vi får nøye oss
med det vi har
og vente på betre dagar.

mandag 9. april 2012

267

(9. april: Diagnose)

Eg vaknar i grålysinga,
ser på kalenderen
og veit at idag
har fienden invadert terrenget
i ly av aprilveret
mens vi trudde på våren.

Vi vel alltid å tru
det beste, men røynda
spør ikkje etter filantropar,
spør berre:
kva for side
tar du?

Frå no av
finst det ikkje nyansar
berre svart og/
eller kvitt.

søndag 8. april 2012

268

(8. april: In memoriam)

Pardans
























                                      For Silje (1993-2011) og Roy Joachim


Fjellbjørkene rettar ryggen
etter vinteren.
Den krøkte, brekkeferdige buen
blir ein skeiv strek
mot himmelen.

Eg såg av og til
ein brennande lugg
og ein hatt på snei.
Det var meldingane dykkatr
om ungdommeleg mot,
som alle kunne lesa
mens eg skreiv dikt
om gamle tre
og sprukken bark.

Fonn og skred
bøygde dykk ned,
eg står og skjelv
av rimfrost.

Det handlar om viljen
til å bli ståande.
Han som ventar
på rettferd vil forbli bøygd
med krona mot jorda
til stammen brest.

lørdag 7. april 2012

269

(7. april: Langfredagsfjære)
















Fullmåne og langfredagsfjære.
Eg har ingen medkjensle
med Jesus

for det er så mange
som har lidd
utan å sette spor
etter seg.

Hadde egt vori ved havet
hadde eg gått så langt ut
som det var muleg

og latt floa viske ut
spora mine.

fredag 6. april 2012

270

(6. april: Rotfeste)

Vi lever på karrig
grunn, på aur og sand
og morenerygger

vi famlar oss fram
bortover terrenget med krypstenglar
for å finne feste

i feitare mold.
I forgårs trilla eg utover
eit lastebillass med jord

for å skape
ein frodig hage.
I dag snør det

store flak som dekkar
heile hagen. I dag
ville faren min fylt nitti år

men visna bort
av den sjukdommen
som får kjærasten min

til å sitte stille i stolen
og vente på at livet
skal få rotfeste.

onsdag 4. april 2012

271

(5. april: Nøkkelen på innsida)

Rop ber lang over vatn.
I eit rom i eit liv
slår det tilbake
frå veggar
av speil.

Nøkkelen sit i på innsida.

Det tetnar til.
Ropa snurpar rommet saman
med tette sting og dreg veggane
innover mot kvarandre.

Nøkkelen sit i på innsida.

Utanfor høyrest berre mummel
frå dei underjordiske.
Roparen i glasset
les på sine eigne lepper
det ho skulle ha sagt

men det slår tilbake, tilbake
tilbake
om berre ein høg nok tone,
om berre eitt risp
i all denne fortvilte tagnaden.

Nøkkelen sit i på innsida.

Det er eit glasskule-rom
i ho.

272

(4. april: Liv i leiren)

















Endeleg er det liv
i dei tomme romma.
Eg vaknar
til ein syngande stemme
og ein hund som vil ut
for å leike.

Det gjør ingenting
at det er seks minus
og morgonsola hutrar.
Det er snerk på fjorden
og oppe i høgda
har myrene frosi til
i natt.

Det stålblanke tjernet lokkar
med glitrande perler
og innfrosne vassplantar
så farfar plumpar
gjennom isen og må tørke
beina ved bålet.

Det er liv
i leiren, arbeidsbrigaden
klipper hekk, legg om til sommardekk,
set båten på fjorden
og startar påhengsmotoren
på fjerde draget.
Det finst ingen tomme
rom no.

tirsdag 3. april 2012

273

(3. april: Frostnatt i april)

Eg har legi i dokk
og gjømt meg for fjellvåk, for nordlys
og  vind. I fjellranda
venta eg så lenge
på vår

at skaren fraus til
over meg.

Eg har siti i glasshus
og pukka steinen til sand
for å sikre meg
mot eit sanselaust innfall.

Speilbildet du ser i ruta
er ikkje meg.

Eg skulle så gjerne
ha rørt ved deg,
men etter ei frostnatt i april
må eg halde hjartet mitt
gjømt i hendene

så det ikkje frys i stykke
eller knuses.

mandag 2. april 2012

274

(2. april: Dementi)

Livet
er berre noko
eg har funni på.

Hilsen Gud

søndag 1. april 2012

275

(1. april: Første april)


















Nei, det er ikkje
aprilsnarr,
i dag kjem farfar sin gutt
for å le og leike
ei heil veke til ende

båten skal vi få på vatnet,
og så skal vi ta turar
oppe på åsen, steike pølser
og kappsegle med barkebåtar

og med kvart vårt fotoapparat
skal vi ta bilete
av dyra på Langedrag
og hus og trær og hundar

og mens du spelar dataspel
skal eg lage middag
og jobbe med mine ting
på PCen

Lykka kan vera ein lur rev
som listar seg lydlaust
innpå meg. Nei,
det er ikkje aprilsnarr

denne kriblande gleda
som hoppar rundt
i hjarte og hælsener
fordi du skal koma.