Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





lørdag 30. juni 2012

185

(30. juni: Underlege frukter 
(regjeringa seier nei til heroinassistert behandling av tunge rusmisbrukarar))

Det er ei lynsjing på gang,
vi hører det gjennom mørkret
og gløttar ut bak gardina
og der heng det ein og dinglar
i den næraste lyktestolpen,
gul av lampelys og gulsott
frå dei sprøytespissbetente årene
mens kikkaren vaskar hendene
og byr fram

underlege frukter

til sals på den frie marknaden.
Det er ei lynsjing på gang,
dødsstraffa blir iverksett
av han som kjenner livsangsten
på blikket, lat oss ta den jævelen
som pløyer marka med auga
før smitten sprer seg,
vi hører det gjennom hjernen
og ser inn av vindauget
og der flyt det ein i akvariet
med andletet ned og kikkar etter perler
med glassauge

underlege fiskar

på is i fiskehandlaren sin disk,
solidarisk med frosten der ute.
Det er ei lynsjing på gang
og kan han vente anna enn å fryse ihjel,
han som spring naken
utafor den stengte døra mi?
Tru ikkje at eg låser opp
om det bankar på
og bankar

underlege hjarte.

fredag 29. juni 2012

186

(29. juni: Han som ventar)

Eg ventar.
Eg ventar på at ingenting
skal skje og om noko
kom til å hende
er det mot min vilje.

Kan vi ikkje få fred
no, kan vi ikkje endeleg
få ein ferie som er fri
frå kvardagen?
Kan vi ikkje få ro?

Han som ventar
på noko
vondt
ber om å få vente
forgjeves.

torsdag 28. juni 2012

187

(28. juni: I skogen)

















Så stille
er skogen
at eg hører han suse
heile tida.

Regnet
sender små bekkar
gjennom den mjuke mosen
med meldingar
i gotisk skrift
der utefrå.

Vil berre nemne
at det er trea
som held himmelen
oppe.

onsdag 27. juni 2012

188

(27. juni: Sjølvmelding)

Før
hadde eg få
ord.

No har eg så mange,
eg har levd eit liv
av og med ord, eg kjenner
byråkratspråket ut og inn,
dei lange bortforklaringane og digresjonane,
eg eig det litterære språket
med alle metaforane og allusjonene
for tankar, kjensler og draumar
eg nyttar monologen sin egotrip
om mine eigne oppdagingsferder
gjennom orda sitt ingenmannsland
eller i desperat flukt
over dei kvite flekkane
på arket, men når eg til slutt
skal oppsummere det heile,
har eg berre dette att

Det
var det.

tirsdag 26. juni 2012

189

(26. juni: M        (til Marius))


På den smale vegen
møttest vi, eg i full fart
midt i faret,
du tusla tankefull
langsetter grøftekanten

valde å vike,
drog deg attende
til vi blei ståande
side ved side

der det stod M
for møteplass. Eller
menneske? Der

var det rom
for oss begge.

190

(25. juni: Kjeldesortering    (til Hertha Müller)

Det er opphavet som bestemmer
kvar alle ting skal ende

eg har eit rom
for drikkekartongar og eit for tomgods,
eit for papir og for avfall
av organisk opphav, anna søppel
hamnar i restavfall

Det er opphavet som bestemmer
kvar alle ting skal ende

og kvar skal eg gjøra av
dei forfengelege tankane,
dei uoppfylte draumane,
dei ubrukte kjenslene
når kjelda
er livet sjølv

til så lenge
får eg la hjartedyret passe på
at dei ikkje rømmer sin veg
eller endar i restavfallet,
det som berre blir brent
på dynga.

søndag 24. juni 2012

191

(24. juni: Orakelet)
















Kva visste vel orakelet
i Delfi?
Ingenting

eller det heldt klokeleg kjeft
for året etter
at eg gjekk der og lytta

intenst etter sanninga
og skjebnen, blei eg
for første gong bestefar

og ho fekk konstatert
tarmkreft, men prognosane
var gode

for begge to.
No er han seks år
og mi største glede

og ho er mi største
sorg.

lørdag 23. juni 2012

192

(23. juni: Medusa & Lilith)


Ho er eit slange-
menneske,
ei omvendt Medusa
der ormebolet bit ho
i hovud og hold
og sprøytar gifta si
inn i blodårene,
i nervebanane, i tankane
for å drepa det
som ikkje har livets rett.

Ho er ei Lilith,
forvist til ørkenen
og slangane som kveilar seg
oppetter og syg gifta
ut av ho,
tømmer kjertlane,
angsten og draumane
for det som ikkje
har livets rett.

Ho er eit slange-
menneske,
det er det
som held ho i live.

fredag 22. juni 2012

193

(22. juni: Prosedyre (siste dag av rettsaka mot Anders Behring Breivik))

På den siste sida
står det ingenting

men held du arket
opp mot lyset kan du skimte
skrifta

på den andre sida
av den tynne veggen
mellom oss

og han
kan du avkode røynda
baklengs.

torsdag 21. juni 2012

194

(21. juni: Ventemannen takkar for venlege ord)
På bretur med gode kolleger i Luster


















Jo, takk, eg er
tolmodig

eg er ein isbre
før han kalvar

eit fjell
før det rapar

hundreårsbølga
på det nittiniande året

berre naturkreftene rokkar
ved meg

men eg rokkar
ved alt

når eg frigjør
den statiske energien

det eg'et
som ingen trudde på

etterpå fell eg til ro
og kan berre beklage

den skaden eg valda,
sjølv er eg den same

nesten.

onsdag 20. juni 2012

195

(20. juni: Juni på Varangerhalvøya)

Tæla ligg like under huden.
I vårløysinga
går tårene over breiddene sine
og skyane flyt
i myrlandskapet

men permafrosten lurer oss
til å tru at det blir sommar,
at alt blir betre.

Det har gått koldbrann
i det arktiske hjartet.
Tårer tiner ikkje
ein kjerne av is.

tirsdag 19. juni 2012

196

(19. juni: Tungsinnet sin ibuande fa'enskap)

Ja! ropar du
og hoppar lykkeleg
frå stein til stein
over elva.

Kjem du deg ikkje over?
ropar du frå den andre sida
(eg har plumpa
med begge beina).

Jamen, så sleng no av deg
den jævla ryggsekken!

mandag 18. juni 2012

197

(18. juni: Møte med gamle kjenningar)

Eg held eit glas vatn
i neven, albogen kviler
på bordet.

Etter ei stund
begynner vatnet å skjelve,
å riste, til å skvalpe over
til eg sit att
med eit tomt glas.

Vatnet er det same,
glaset er det same,
eg er den same.

søndag 17. juni 2012

198

(17. juni: Spett II)

Hjartet ditt var røysa ned
i haug,
søkkt med stein

du trudde ikkje på dagslyset
da eg tok til
med å bryte blokkmark

og rydde røys.
Sisyfos hadde korkje spett
eller sola i ryggen.

lørdag 16. juni 2012

199

(16. juni: Spett)

Visst er eg eit spett,
lang og mager, stiv
i nakken og kald
i kroppen

om nødvendig
kan eg vippe
ei flyttblokk
av pinnen

eller berre stå her,
klar for eit tak.

fredag 15. juni 2012

200

(15. juni: Kretsløpet)

Luktene er førarhundar
for den blinde,
pelskledde detektorar
som skiller mellom avvegar,
omvegar og beinvegar

avkledd alle vrengebilete
av røyndom
fører dei han gjennom visjonen,
det store kretsløpet
der luktene spring stafett
gjennom ild og vatn,
himmel og jord,
til ankermannen
bankar på døra di

kom inn, det er ope,
kviskrar du og støttar han inn
over dørstokken, målsnora
som orda aldri nådde fram til
fordi laget mista stafettpinnen
og braut

kom inn, her byrjar
det vesle kretsløpet,
det
som fører til hjertet.

torsdag 14. juni 2012

201

(14. juni: Ikkje alt er det som det gir seg ut for)

Oppe på åsen
brøler vinden: No kjem eg
og tar deg!

Klok av skade
krøker eg kroppen
som myrstrå ved havet

før han brasar gjennom trea,
ein liten pusling
med megafon

stor i kjeften,
den innlandsvinden.

onsdag 13. juni 2012

202

(13. juni: Uroleg natt)

Fjorden har hatt ei uroleg natt
sengetøyet er skrukkete
av sveitt søvn

og alle draumane
som klatra og kraup
inn av det opne vindauget

som eføyen på Gaustad
enno kliv
dei gamle, raude mursteinsveggane

ser eg frå korridoren
på lungeavdelinga på Riksen
der eg vandrar fram

og tilbake i den søvnen
som ikkje kjem
for gjerdet er borte

men mellom alle hola
i barndomen min
ser eg enno verkstaden

til bestefar,
skomakar Andersen,
der eg lærte

at det ikkje finnest grenser
mellom det gale
og det normale

berre kvardagsleg arbeid
og fantastiske fortellingar.

tirsdag 12. juni 2012

203

(12. juni:  Saltrosehagen)


















Når du har grått
er ei nesten usynleg
kvit rose
av salt
alt som er att

ho gror
på kinnet ditt
i ein naken hage
og du knuser
dei skjøre kronblada
med eit strøk
med fingeren

det er ingenting,
seier du, vil ikkje at andre
skal vite av
saltrosehagen.

mandag 11. juni 2012

204

(11. juni: Tida skal koma - As time goes by II )

Eg er
den eg er,
seier du,
tullprat, du er
den tida
har gjort deg til

når du står der
med krylryggen mot strømmen
og ser tida renne
frå deg
som vatn mellom fingrane

drikk du, fyller du deg
med tid,
ravar rundt i ørska,
tung i buken av ufordøyd
tid
og likevel maktar du ikkje
å halde på vatnet
og tida

om du snur deg
med ansiktet mot strømmen
vil du sjå
at tida skal koma
til deg,
skylle over deg, reinske deg,
forme deg

med tida blir du
den du er.

søndag 10. juni 2012

205

(10. juni: As time goes by)
















Eg har venta
på mange båtar

venta og venta
til dei la til

lossa og lasta
og gjekk vidare.

eg venta ikkje på noka "vandrerska",
eg venta ikkje på noka havfrue

eg venta på ei trise frå Træna
som sprang i land for å kjøpe røyk

og vise seg fram for meg
mens ho bar all kåtskapen min

på dei korslaget armane
under nylonbarmen

og skjørtet, det svarte
skjørtet var så trangt

at eg såg trusestrikken,
trudde eg.

Ho vart borte, eg vart borte
med båten

og no kjem eg landevegen
tilbake, parkerer

på kaia og ser hurtigrutene møtest
så turistane får gå i land

og sjå på oss mens trisene
kikkar ut av panoramavindauga

og eg står her, den samme
som eg aldri har vori.

lørdag 9. juni 2012

206

(9. juni: Epikrise)

Horisonten duppar
opp og ned
i auga mine

gyroen som held meg
på rett plass
i tyngdekrafta: opp
er opp og ned
er ned

eg kvelest
av vekta av himmelen
og blir boren
av den ugjennomtrengelege
jorda

eg les epikrisen hennar
med laserwater
og kompass.
Eg skal vel greie
å gå oppreist.

fredag 8. juni 2012

207

(8. juni: Merkel, Cameron & Stoltenberg)



Allereie dei gamle grekarane
visste at lykkelandet
låg nord for nordavinden,
hyper borealis

det er frå oss
all den kalde vinden bles,
vi gjømmer oss bak
fjell og uver så langt nord
som der sola aldri går ned

der ho alltid skin
på alt og alle
så vi aldri frys, så alle vekster
gror til ei kvar tid,
så livet er utan ulykker
og sjukdom

for kva kan vel ramme oss,
dei lykkelege på øya vår
utafor samkvemet med dei andre,
dei ulykkelege
i eurosonen, underlagt
dei store og mektige

som skuslar med liva deira
som dei vil mens vi
slår olje på opprørt hav
og ser med det eine auget
som er det einaste
det trehoda trollet har.

Når vi er mette av dage,
går vi ut på den klippa
som vender mot den evige sola
og styrtar oss i havet

ellers ville vi komme til
å leve evig,
trudde grekarane.

torsdag 7. juni 2012

208

(7. juni: Sorga gneg med sløve tenner)
























Det er holebuaren i meg
som søker innover i sjela,
bort frå rifter av vind
og sprekker av sol
og inn i mørkret
der berre sorga og vatnet
gneg på fjellet
med sløve tenner
så fortida sine forkalka knoklar
lagar ei  beingrind
av stalagmittar

hit inn
søker holebuaren i meg
i ein lånt ham av bjørneskinn
for å få gnage i fred
på utgåtte gjerningar og sørge
over dei ugjorte,
men sjølv her inne
fresar tårene mot heitt fjell,
mot jorda sitt varme sinne
over slik ynkeleg forakt
for lyset.

onsdag 6. juni 2012

209

(6. juni: Til så lenge)

Nokon må minnast det uminnelege.
Nokon må nemne det unemnelege.

Derfor stig det fram
i sitt eige lys,
når dørene, vindauga, ventilane er lukka
og huset er seg sjølv

med dei som gjekk her,
med dei som opna dørene og gjekk ut
eller inn
her.

Dei treng ikkje minnast.
Dei treng ikkje nemnast.
Det er for seint for deira del

men så lenge dørene, vindauga, ventilane
er lukka får ikkje vinden tak
i dei morkne skuggane deira
og orda som skal spreiast som støv

og sopelimen av lys
når ikkje inn i store rom, små krokar.
Husj! Hut dykk ut!
Vi vil ikkje vita av dykk.

Til så lenge:
la det skinne på innsida av alt,
det svarte støvet i lufta,
la det synke i stilla
og kle seg i kvite laken.
Om det er det som må til.

Nokon må minnast det uminnelege.
Nokon må nemne det unemnelege.

tirsdag 5. juni 2012

210

(5. juni: Mitt skip er lasta med)

Tungt lasta - men i innerleia



















Ho følger ytterleia
fordi ho er tungt lasta
og strevar med å manøvrere
i trange farvatn.

Utafor seg har ho storhavet,
det ruggar jamnt i ho,
og innafor seg har ho
det velsigna landet,
men med ein glefsande tanngard
av fleser og fluer.

Bergingsvona er å finne leia
utanom dei verste brotta
og dei smalaste sunda,
halde seg unna dei små lyktene
og styre etter dei ruvande fyra.

Tankane er lasta med kjemikalier
og eit forlis kan bli ein katastrofe
for mange.
Først når ho nærmar seg hamn,
får ho los om bord.

mandag 4. juni 2012

211

(4. juni: Til lesaren (med lita skrift))

Du går no over grensene
til røynda.
Einkvar tanke, handling eller draum
går føre seg på eige ansvar.

Skadar på kropp
og sjel
erstattast ikkje.

søndag 3. juni 2012

212

(3. juni: Bifrost)

Norefjordbrua før Garnsurr i Nore skal slå til. Grå & kjedelig?
























Det begynner med ei maske:
skal du halde fast
på noko eller fange
noko nytt
må du slå ei løkke
og binde ein knute på tråden
frå A til Å og seie:
bi berre litt,
ta berre ein sveip til
rundt i dette livet,
i dette landskapet,
i denne kjærleiken
du kjenner så godt
og sjå deg om
ein gong til før du går vidare,
kanskje er det eigenleg her
du vil vera om du berre batt
ei maske til og knytte ho fast
til ein annan tråd
med ein annan farge
og batt dei saman til noko større
enn den enkle tråden
som renn så aleine
gjennom tilveret, kanskje
kan dei brukast
til noko, mangfaldet av masker,
fargar og trådar,
kanskje kan dei kle deg
og dei rundt deg og halde dykk varme,
kanskje kan dei berge kjærleiken
gjennom sju magre år og fimbulvintrar,
kanskje kan dei binde saman
vegen frå den eine til andre
sida av straumen
med fargespelet til Bifrost,
regnbuebrua.
Det begynner med ei maske
og ein knute på tråden.

lørdag 2. juni 2012

213

(2. juni: Bergtatte)



















Huset gøymer seg
mellom tre og stein,
gøymer oss, bergtatte
av bygda vår som kryp
forsiktig bortetter dalbotnen
og oppetter liene,
ryddar seg små ormehol
mellom det urørte
og det kunstferdige,
bygda som ber fjellet
og skogen på akslene
og latar som om ho ikkje ser
det ufokuserte speilbildet sitt
i det upålitelege vatnet
som følger straumen
i ferd med å flytte ut.
Vi puttar malurt
i heimebrenten og piskar oss
med tysbast
og lar oss ikkje frivillig
tvinge ut av berget
av kirkeklokker, bønnerop
og virtuell tungetale.
Vi har all grunn
til å bli bitre
og nyte det.

fredag 1. juni 2012

214

(1. juni: Grunnfjell)

Flyttblokk: Votan ved Dusehesten

















Vi er grunnfjellet.
Vi har skuringsstriper
i panna og jettegryter
under auga,
det tynnest i rekkene
og i håret
og det gror berre skjegg-
lav og mose på oss.

Men skal det stå ein bauta
til evig tid
sprenger dei ut ei blokk
av grunnfjellet,
av granitt og gneis,
for dei veit vi toler
ver og vind
og sur nedbør.