Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





søndag 30. september 2012

93

(30. september: Trøyst meg)

Trollveggen

















 
Hold meg og skjul mine sår,
de er ingen ting å være redd for.
 
Ole Paus
 

Eg er redd
for opne plassar
og for lukka rom.

Når eg skal gå over
den steinlagte plassen med fontenene
og dei sommarblide menneska,
går eg med husveggane langs ryggen,
ingen bak meg.

Når eg kjem inn i eit lite rom
set veggane seg på lungane mine
og klemmar lufta ut av dei.

Eg gruar for å løfte telefonen
og ta den samtalen
eg lengtar etter.
Eg har klister på leppene
og berre orda mine
å forklare meg med.

Det knyt seg i magen
når eg kjen først til eit møte
for då ser dei meg
dei som skal føre ordet
og eg snublar i dørstokken
når eg kjem for seint og alle
hovuda snur seg og alle auga.

Eg er redd for lyset
og for mørkret
for lyset blendar meg
og mørkret blindar meg.

Eg skvett ved brå lydar
og lyttar stivt i stilla
etter lydar eg håpar
ikkje er der.

Eg fryktar englar
og demonar for eg er redd
for å sovne inn og vakne
i eit evig brennande hus
eller med himmelsk rettvise
i hovudet.

Men trøyst meg,
likevel, det er det einaste
eg treng.

lørdag 29. september 2012

94

(29. september: Klargjering )


















Haustsola
skrevar stuttføtt
over åsen

samlar saman
restane av sommaren.
sopar

det gule og raude
i store dungar
og klargjer jorda

for neste år.
Til slutt tørkar ho over
med ein kvit klut. 

fredag 28. september 2012

95

(28. september:  Det vi ikkje veit noko om)

Bitihorn i den første høstsnøen


















Uskyld
er det vi ikkje veit
noko om

truskyld
er det vi ikkje vil vita
noko om

forlat oss vår truskyld
som vi og forlet
våre uskyldige.

onsdag 26. september 2012

96

(27. september: Middagsmåne 1)

Middagsmånen
skulle ikkje vori
her

middagsmånen
skulle vori på den andre sida
av jorda, der det er natt
for å skinne for dei
som ikkje har anna lys

middagsmånen heng
over himmelranda i nord,
nektar å gå ned,
det er mørketidsdag
og vi har ikkje anna lys,
vi heller.

97

(26. september: Mens vi ventar)

Mens vi ventar
gjer vi alt
det andre

det som ikke er nødvendig
men kan vera greit
å ha gjort

når vi har gjort det,
set vi oss ned
og pustar på

men får ikkje luft
så vi finn på noko anna
å gjera.

Det er om å gjera
å lage seg
eit høveleg liv.

tirsdag 25. september 2012

98

(25. september:  Her eg er )

07.15: Soloppgang over Nærøya


















Opp frå ein gammal kirkeruin
stig sola
og lagar eit glasmaleri
under ein uendeleg kvelving.

Ein mosaikk
av reine fargar silar sollyset
gjennom dagen.

Det er hausten
som står opp
av det fullstendige mørkret
og viser meg
kor ufatteleg vakkert
det kan vera
her eg er.

mandag 24. september 2012

99

(24. september:  Pusterom)

Nærøysundet 24.09.12























Han har ramla i daudstilla.
Uveret har feia gamle skuldingar
og logiske feilslutningar
på havet.

Eit pusterom
i stormen sitt auge,
tid til å bardunere det viktigaste
fast til berget og livet
før hauststormen fer med det
for godt

eller stenge meg inne
og håpe på det beste.
Det er mitt valg.

lørdag 22. september 2012

100

(23. september:  Trollkjerringdans)

Trollkjerringane dansar i Jotunheimen sept. 2011


















For på kvervande hjul fekk dei hjarta skapt,
brigde vart lagt i brystet på dei.
 
Håvamål, strofe 84 


Trollkjerringane dansar
i haustvinden

feiar tørt lauv saman
i brennande haugar og band

med usynlege stakkar
og sopelimar.

Vil minne oss om
at dei alltid er her

at vi aldri kan føle oss
trygge

for på kvervande hjul
vart kvinnehjarta laga

for å skape syklonar og tyfonar
som spinn oss rundt

og set oss ned der dei finn det for godt.
Etter å ha snudd oss på hovudet

drar dei til fjells
for å danse med jotnane.

101

(22. september:   Innkalling til behandling)



















Lenge, lenge har vi gått
på den brusteinslagte vegen

på leiting etter det endelege svaret
hos den store tollmannen i smaragdslottet

du kjøpte deg to par raude sko,
for du visste at vegen var hard

undervegs har eg sett meg i speilet
og møtt både fugleskremslet

blikkmannen og løva,
dei ynkelege følgesvennene dine

men akkurat i det den gule pila
har ført oss fram til høgda med utsikt

mot slottet i det fjerne
reiser vegen seg som ein bratt vegg

og slår meg i trynet.
Du tar meg i handa

og seier: det er berre ei synkverving,
vegen går her, beint fram

gradvis gir du meg mot til å tenke og føle
men eg maktar ikkje anna

enn å følge deg heilt fram,
nøkkelen heim må du finne sjølv.
 

fredag 21. september 2012

102

(21. september:  Haust)


















Kulda har satt seg i kroppen
lenge før vinteren.

Ventemannen har ingen ryggrad
men ein istapp

gjennom skrotten frå skallen til sålen.
Tankane er tæla

hjartet er lagt på is.
Ventemannen skrapar rim

av auga og ser ut på verda.
Her er så stille.

torsdag 20. september 2012

103

(20. september: Hundedikt VII - Bønn)















Ta på meg.
Bor fingertuppane gjennom dei strie
dekkhåra

inn til den mjuke
underulla. Eg kan ha is
i pelsen

men innerst inne,
innerst inne er eg varm.
Ta

på meg. Midt
i det mjuke finn du ein kul,
hard, øm, fylt av verk

og ei rift i skinnet
der kulda slår gjennom
til marg og bein.

Eg lever som ein hund
og har eit hundehjarte.
Eg er velsigna.
 

onsdag 19. september 2012

104

(19. september: Ventemannen sitt testamente)

 


De to månene speiler sjelens skygge.
Haruki Murakami: 1Q84
 
 
Ventemannen
er ein stor illusjonist.
Han får tida til å gå
og til å koma
av seg sjølv.
Han får vinden
til å grave hol i havet
og himmelen til å fylle det
med skyer.
Han får sjela
til å gå ut av seg sjølv
og kroppen til å gå
vidare.
 
Når ventemannen
opnar auga
er tida inne.


tirsdag 18. september 2012

105

(18. september: Det rører på seg, her inne)

Ein haustmorgon, før jakta,
ser eg elgen skreve forsiktig
over daggryet,
engsteleg for å rive seg opp
på dag og dåd

eg får knapt tenkt
kor kom han frå, kva for ein sti
av unemnd drift og liv
har elgen si vandring følgt
frå hellrissingane, gjennom blodet
og årstidene

kva for eit molekyl av lengt
har bringa han hit
til utkanten av sansane mine

før han er borte

liksom han lydlaust
beita i seg skyggane av natta
der dei hang att
i dei siste, grønne stråa
og batt dei fast til jorda,
berga dei unna
før lysljåen hausta dei inn

heile dagen
står han usynleg og urørleg
og pleier slektskapen
med furustammane og morenejorda
ein eller annan stad
innerst i meg.

mandag 17. september 2012

106

(17. september: TV-sesong)


















Skal vi danse?
seier vinden

til ospa som blakrar
med gullpaljettane sine.

Gid, eg hadde aldri drømt
om å få vera med

i eit realityshow.
Anar ikkje

at ho vil stå utstemt og avkledd
etter første vindpust

mens dei treføtte bjørkene
går vidare til neste runde.

søndag 16. september 2012

107

(16. september: Hundedikt VI - Lavinesøk)




 




















Tatt av eit uventa skred.
Nedgravd i snøen. Overlatt

til naturkreftene eller den fine nasen
til lavinehunden

i det blå snømørkret
i den lune snøkulda

der søvnen varer lenger
enn til våren.

Prøvande gravelydar,
smertestikk av ei sondestang

så meldar livet sin ankomst
gjennom ei sjakt av lys

i snøblaut pels og rekker lang tunge

til døden.

lørdag 15. september 2012

108

(15. september: Hundedikt V - Annan fare)



















Vi skjønte det var noko
i nærleiken

for hundane tok veret av noko
vi ikkje kunne sjå
og ville ikkje søke

kan hende låg det
bak rotvelta og vaska blodet
av pelsen

kan hende lufsa det
over myra langt nord i lia
og åt blåbær

dagen etter fann vi spor
etter bjørn og ragget stritta
nedetter ryggen.

fredag 14. september 2012

109

(14. september: Hundedikt IV - Klomerke)

















Terrenget stemmer ikkje med kartet lenger.
Det skal ikkje vera nokon veg, her

men det skulle vori ein sti, ein stad.
Kva er sør, kva er nord?

Korleis var dei gamle teikna med mose
på trea og plasseringa av maurtuene?

Som Konge utan kompass og stav
har eg alt for lenge stolt på den beståande orden

på at terrenget rettar seg etter vedtaket
frå herskaren, at mennesket rår

over naturen. No kryp angsten fram
frå vindfall, steinurer og myrhol

legg seg i bakhald med auge, tenner
og ragg. Legg etter seg klospor og kadaver

enno er skyggen bak maurtua
ein grasbjørn, har ikkje reist seg på to

på menneskevis, lysten på mannekjøtt.
Herskarhammen spring frå fornuften

og finn ei lysning i skogen.
Her har eg då vori før?

Angsten er eit klomerke
på ein furulegg.

Ikkje noko meir.

torsdag 13. september 2012

110

(13. september: Hundedikt III - Redninga)

Lavskrike av Jan Fekjan - naturen er Trillemarka som er del av nærområdet mitt



















Plutseleg sikker på å bli funnen
etter timar på villstrå,
gjennomblaut, gjennomfrosen

det er noko her
som vil meg vel
utan salutt og rop

foten verkar
og ber ikkje kroppen,
men lavskrika landar

lydlaust på nærmaste kvisten.
På avstand er motet gråbrunt,
så nært

er det glitrande blått
og grønt og raudt.

onsdag 12. september 2012

111

(12. september: Hundedikt II - Einmannshunden)

Votan, bestekompisen min i tolv år


















Einmanns-hunden slepper deg ikkje inn
dersom du ikkje er den rette.

Einmannshunden halsar
når du nærmar deg inngangsdøra

ei helsing,
ein trussel

er du modig,
har du eit trufast hjarte?

Einmanns-hunden knurrar
når han luktar deg i skrittet

bryr seg ikkje om
kven du seier du er

men om han lograr er du krona
til Kongen av Ingenting.

Heile natta jagar einmanns-hunden
månen av stad over himmelen

for at du skal få ein dag
du kan skinne i.

tirsdag 11. september 2012

112

(11. september: Hundedikt I - Melding)

Sportrening med Polka



















Eg har funni ho!
Eg har funni
den eine, ho
eg har leita etter heile tida
i skogar, steinrøyser og ruinar, ho
som trong å bli funni
fordi ho aldri var heilt sikker
på vegen eller kledd for å overleva
soldagen i ørkenen
eller vinternatta på vidda

visst stokk ho
da eg kom brasande over vindfallet,
raggete og pesande, men ho skjønte
på sleikinga på handa og varmen i pelsen
at redninga var nær
om ho ville vente til eg kom tilbake
med fullt mannskap, varme og næring,
transport heimatt i staden for å flykte
lenger bort i utmarka

men det er ikkje alle som forstår
meldinga mi, songane og dikta,
bringkobbelet eg ber i munnen
for å fortelle at eg har gjort funn

venner, venner, sei det forløysande:
VIS!
La meg ikkje velge
mellom eit liv i utlegd
eller å ofre livet for dykk. 

mandag 10. september 2012

113

(10. september: Gåsbua)

foto: Terje Kolaas

















Eg er gåsbua.
Eg har berre ein tone:
kjem-du, kjem-du

om du kom,
kva skulle eg seie
da

søndag 9. september 2012

114

(9. september: Greie garn)
















Etterpå
kjem alltid
når moroa er over,
når dramaet har stilna,
når du har gjort
det viktige

etterpå
er det tid
for opprydding,
for å greie garna,
tid for det rutinemessige,
kjedeleg arbeidet
som føreset erfaring,
handlag og tolmod

først når dei heng
på garnpinnane, klare
for nytt sett
kan du koma i gang
med resten
av livet ditt.

lørdag 8. september 2012

115

(8. september: Sjøbordsong)

















Vi som er født nedi fjæra
kan av og til og trenge trøst,
høyre at alt har ei meining,
mildt, med forsonande røst:
Vindsus og sjøbordsong,
rullesteinsmulling,
kulingkvin, båredur,
kjølvatnsulling.
Ingen kan tru,
andre enn du,
på livet i stamping og rulling.

Vi som er klora av kuling,
vi som er slengt på eit skjer,
treng at det letnar i havet
eit løfte om leveleg ver.
Vindsus og sjøbordsong,
rullesteinsmulling,
kulingkvin, båredur,
kjølvatnsulling.
Kjølen din skar
eit kortliva far
i havet i stamping og rulling.

Vi som har legi og trutna,
vi som er speka av salt,
treng å få vita at reisa
var mål for og meining med alt.
Vindsus og sjøbordsong,
rullesteinsmulling,
kulingkvin, båredur,
kjølvatnsulling.
Kursen var god
så lenge du stod
ved roret i stamping og rulling.

fredag 7. september 2012

116

(7. september: Det gode samvitet)

På ein nyglasert pub
der klientellet var det same,
gamle, møtte eg N.N.
Korleis har du hatt det
sidan sist?
Heilt for jævlig.
Vil du høyre?
Nei, elles takk, ikkje eigentleg.
Nei, nei, sa han. Eg
har ikkje snakka med han
sidan da.

torsdag 6. september 2012

117

(6. september: Trø meg ikkje for nær)























Det som står stilt
kan støkke einkvar

veit det noko som vi
ikkje veit
ser det noko som vi
ikkje ser,
høyrer det noko...

stoppar opp, vi og,
høyrer... ingenting,
jo, vent,
det støkte hjartet
brasar gjennom skogen.

onsdag 5. september 2012

118

(5. september: Nattskodde)

















Nattskodda over botnen
av den stengte dalen.
Kven pustar så kaldt
i draume?
Drope på drope
som ikkje er regn,
ikkje stigande natthimmel-
straumar.

Vente på ei svak lufting
om morgonen.
Nokon går att
i slike netter, i slike draumar.
Vente på ein vind
nett i det lyset vaknar.

Nattskodda er der for den blinde
og den synske.
Vi andre ser ikkje
våre eigne draumar
når auga ikkje virkar.

tirsdag 4. september 2012

119

(4. september: Delete/angre)


















Heldigvis
har dei for vane
å spørre ein gong til

er du sikker på
at du vil slette
alt?

Påfallande ofte
angrar eg meg
og svarar:
Avbryt

Eg er ofte av dei
som ikkje tenker
seg godt nok om,
ein av dei vankelmodige
av hjarte.

Det er godt
at livet er utstyrt
med angrefrist.

mandag 3. september 2012

120

(3. september: THE END)


















SLUTT
stod det på lappen
på brystet til skiløparen
som tok meg igjen
i dei brattaste bakkane
i Østmarksrunden.

Eg hadde ikkje førestilt meg
at han skulle koma slik
eller sjå sånn ut,
så eg nekta å bryte,
smurte om og gjekk
for livet, prøvde å legge
så mange som råd
mellom meg og slutten.

Eg vart fjerde sist
i klassen min, men etter det
smører eg alltid etter ver
og føreforhold
og stiller aldri etteranmeldt
til start.

Likevel hender det
at eg gløttar over skuldra
når det klabbar
i dei brattaste bakkane.

søndag 2. september 2012

121

(2. september: Fjørfelling)

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Til Steinar    
 
Om det ikkje stoppe bila og tar dæ på,
ja, så får du begynne å gå.
 
Bjørn Vassnes/Nøkken: Om det ikkje går buss
 
I ungdommen
fanga og ringmerka vi gås
i mytinga
mellom brotta og skjera
vest av Valøya.

No, når eg dusjar,
slepp eg å reinske sluket
for håravfall.
Nesten fri for fjør
og fjon må eg erkjenne
at eg er blitt mindre flygedytig.

Skitt, au,
eg er da enno god
til beins.

lørdag 1. september 2012

122

(1. september: Mimikry)

 

I så måte kunne hun minne om et mimetisk kyndig insekt.
 
Haruki Murakami: 1Q84. Bok 1
 
 
Det hender eg vil vera
eit mimikry,
herme etter omgivnadene
og bli ein av mengda,
gå i eitt med landskapet.
 
Farge og mønster skiftar eg
etter underlaget og fritar meg sjølv
for all handling og alt ansvar
mens eg samlar krefter
og tryggleik
 
til eg kan kaste meg på vengane
og vera ein flik
av den flassande himmelen,
for eg vil gjerne bli hugsa
for noko større
enn eg er.