Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





mandag 15. oktober 2012

78

(15. september: Risen som ikkje...)























Nokon går med hjartet
utapå kroppen,
ber det
som eit skinnande smykke,
synleg for alle,
altruistar som lever i tida
og er vare
for alt som ligg i lufta
og gløder
på vame dagar
og tæler
på dei kalde.

Nokon går med hjartet
inni kroppen,
dei glimar og glitrar ikkje,
men verner seg
mot dei drastiske svingingane.
brenn ikkje
sjølv om andre brenn,
frys ikkje
sjøl om andre frys,
men har alltid
ein leveleg lunk
å tilby dei sm treng
litt varme.

Eg er risen
som går med hjartet
i openromma mellom orda mine.
Finn du nøkkelen
kan du opne det og lesa
kor det bankar.

1 kommentar:

  1. Alle er forskjellig, men det er utenpå.... tja, det var vel Kjell Lund som sang det i Barnetimen for de minste. Hensikten var god, men jeg tillater meg å tvile.

    SvarSlett