Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





lørdag 25. februar 2012

311

(25. februar: Etter uveret)

Så stilna det av.
Ho har lært seg
å sette sprøytene sjølv
og vinden lyktes endeleg
i å flekke i filler
vindharpa frå Nafplio,
i å røske den spede røysta
ut av stemmen sin.

Ho har roa seg ned,
ler av vitsane våre
og sola skin.
Utan tingeling i brisen
er det likevel
ein fin dag.
Lagt inn av kl.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)