179

(6. juli: Før det er for seint)

Det er fururøttene
som held verda saman,
dei kryp bortetter berget
og bind det
med ledd som låser seg
og vever seg inn mellom dei andre
til eit nett som fangar
forvitringa og fikserer
grunnen under oss,
porsjonerer lyset så vi ser
utan å svi oss,
samlar mose og bar
til vern mot kommande frosttider
og til grobotn for okkupantane,
dei tungsindige granene i prestekappene
som kveler verda med mørkret sitt
mens dei skjøre kronene vaiar
høgt over dei breiskuldra furuene
og klagar over vinden
og tilveret i det heile
til toppen knekk
eller det overflatiske fotfestet glepp
og dei bikkar over ende
og blottlegg berget og den verda
som held på å gå i oppløysing,
forvitra og overlatt til snø og regn
utan nokon til å breie over seg,
berre dei fortrengte furuene
prøver forgjeves
å finne eit nytt feste
før det er for seint.