Det "vonde" året var 2012, bloggen blei avslutta da året var omme. Men sjukdommen fulgte oss videre, med oppturer og nedturer, og i dag skriver jeg for å fortelle at kona mi døde 13. september 2013.

Jeg håper noen har funnet styrke i å lesa dikta mine som fulgte henne på mye av veien. Nå er det jeg som prøver å samle styrke til å gå videre. Og når det blir som tyngst og jeg ser inn i mørket i meg sjøl, ser jeg at det brenner et lys i det innerste rommet. Og jeg veit hvem som har tent det og hvorfor det brenner.





torsdag 12. juli 2012

172

(13. juli: Faredagen)

Bilen er lasta
for eit heilt liv
når vi skal vera borte
frå ei behandling
til den neste.

På 1800-talet
braut tipp-tippoldefaren min
opp frå denne dalen
som eg bur i no
for å vandre til Romsdalen
for å skape eit nytt liv
for seg og familien.

"I yderste fattigdom
hele deres hus", skreiv lensmannen
og gav opp å pante dei ut.
Tre veker tok det dei å gå
femti mil med alt dei åtte
av ungar og fe over fjell og vidder
og gjennom dalar.
Aldri kom dei tilbake.

Faredagen min
tar åtte timar.
Eg fer omtrent den samme vegen
og eg skal tilbake.
Likevel er eg lasta
for eit heilt liv.
Lagt inn av kl.
Etiketter: , ,

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)